Opdalingen ble innklaget én gang i løpet av 2016 til PFU. En leser mente at måten vi omtalte vårt eget fordelskort (for abonnenter) kunne beskrives som tekstreklame (Sak 082/16). PFU var enig med leseren. Opdalingen tok avgjørelsen til etterretning og kortet blir nå omtalt i rene annonser.
Hvordan går utviklingen fra papir til nett? I hvor stor grad går det ut over papiravisa?
Selv om vi erkjenner at nett er og mer vil ta over fra papir, så merker i alle fall vi en økt interesse for papiravisa. I 2016 gikk vi over på Pluss (betalingsløsning for stoff på nett) og det på en ganske drastisk måte; samme dag som vi gikk over til Pluss fjernet vi alt stoffet fra papiravisa som man ville måtte betale for via nett. Det kom sterke reaksjoner fra våre lesere, de fleste kom til papiravisas forsvar. Stuntet førte også til at vi oppnådd månedsmålet for overgang til digitale abonnenter på under 24 timer. Vi tenker konsekvent nett først (med pluss) på grunn av konkurransesituasjonen, samtidig som bruker sakene i papiravisa. Så langt har dette ikke ført til noen negative reaksjoner. Vi er blitt mer kritiske til hva som slipper til i papiravisa på grunn av begrenset plass, så sånn sett er papiravisa blitt bedre når vi nå også har styrket oss på nett.
Nedbemanning, status og utfordringer
I forbindelse med PM2020 tok to av våre medarbeidere, begge i 50 prosent stilling, sluttpakker, én på marked og én i redaksjonen. Begge avdelinger har fått merket kuttene, marked har måttet utlyse en 50 prosent prosjektstilling, samt at redaksjonen har fått økt bruk av frilansere. Spesielt i små aviser der den enkelte stillingsbrøk utgjør en såpass stor andel av arbeidsstokken merkes nedskjæringene godt; en ting er at man blir færre på jobb, men man mister også nyttig erfaring og kunnskap. Selv om regnskapet går i hop så kan en overivrig bruk av sluttpakker gå på bekostning av kvalitet, noe som i neste omgang vil ramme oss økonomisk.
Konkurranse fra sosiale medier
Markedsavdelingen merker nok konkurransen fra sosiale medier mer enn redaksjonen rent økonomisk, men samtidig så klarte Opdalingen sine budsjettmål i 2016 og vi økte innsalget på våre egne digitale flater fra året før. Redaksjonen merker også at våre lesere konkurrerer med oss ved å legge ut nyhetshendelser på Facebook og Instagram og politiet i Sør-Trøndelag er jo skarpe på Twitter, men samtidig gir det oss også tips og informasjon som vi ellers ikke ville fått. Vi er ellers ikke bekymret for å spre våre egne saker via sosiale medier, et gir oss mer trafikk på vår egen hjemmeside og økt varelager for markedsavdelingen.
Kommunikasjon med brukerne
De gangene våre lesere har stilt spørsmål ved våre journalistiske valg har vi aktivt svart via sosiale medier eller lederartikkelen. Som en mindre lokalavis er det også kort vei til redaktøren og redaksjonelle medarbeidere via telefon og e-post. Bare vi går en tur på butikken i lunsjen får vi tilbakemeldinger, både ris og ros, og folk er i aktiv dialog med oss. Dette anser vi som både en tillitserklæring og en mulighet til å komme tett på våre lesere.
Hva våger vi?
I Opdalingen er ikke dette et tema som tar mye av vår tid. En sak er en sak og så lenge den kan forsvares journalistisk og er innenfor Vær Varsom-plakatens rammer så kommer saken på trykk. De gangene vi vet at en artikkel kan skape litt trøbbel så går det mest på markedsavdelingen dersom det kan være snakk om kunder. Da gir vi gjerne avdelingen beskjed om hva som kommer, men det er aldri en diskusjon om hvorvidt en sak skal droppes på grunn av mulige reaksjoner fra kunder.
Det som er en tendens er vel at man er spesielt etterrettelig og sjekker teksten et par ganger før den legges ut så man ikke kan tas på fakta eller sak.
Vi har trykt saker som har gått på stisykling (miljøinteresser), brøyting av skiløyper (grunneierinteresser), volds- og overgrepssaker (pårørende eller siktede har reagert), politiske saker (politikere eller partier har reagert), vi omtalte også overgangen til Pluss (en del lesere/abonnenter reagerte) samt at flere lederartikler har vært upopulære hos enkelte, men vi har ikke følt at det skulle være noe behov for ikke å tørre å trykke tekstene.