For 120 år siden tok fiskerne, som mangedoblet innbyggertallet i øyriket i vintersesongen, med seg Lofotposten når de reiste hjem. Det ga etter hvert avisa en unik posisjon som hele kysten og Nord-Norges avis. Nå er vi Lofotens avis, fortsatt med lesertall og en posisjon som vi er stolte av.

Fiskeri og turismen er de to største næringene i Lofoten i dag, og det er viktig for oss i Lofotposten å synliggjøre.

Gjennom vinteren følger vi Lofotfisket tett, og kaffetorsken er en over 40 år langtradisjon for avisen. I 2016 ble det satt ny rekord, med nærmere 500 innmeldte kaffetorsker (skrei over 30 kilo). Fiskerne som får en fangst på denne størrelsen, får ett kilo kaffe og diplom fra avisa. 

Turismen har nådd nye høyder i Lofoten det siste året, også utenfor sommersesongen, og det er et viktig tema for oss. Behov for tilrettelegging i fjell og mark, veier som ikke er dimensjonert for trafikken, manglende fasiliter og fellesgodefinansiering har derfor vært blant mange viktigste turistrelaterte temaer for oss i 2016. 

En nyhetsoppsummering av 2016 viser at Veipakke Lofoten, avklaringen rundt flyplass på Gimsøy, kommunesammenslåing, store og små hendelser, nyetableringer i næringslivet, og ikke minst de mange historiene til oss som bor her i Lofoten, er noe av det som ellers har vært viktig for oss i Lofotposten å skrive om. 

I Lofoten har vi totalt sett et godt medietilbud, og mediemangfold. Men det er bare Lofotposten som har ressurser til å hver dag å holde leserne våre oppdatert på det som skjer av nyheter og hendelser i hele Lofoten. Vår tilstedeværelse forventes og kreves. Det er vi glade for.

Som den eneste avisen som dekker hele Lofoten, og begge byene Svolvær og Leknes, har vi et ansvar for å gi et mest mulig helhetlig bilde av utviklingen i vår region. Hovrdan man ser enkeltsaker kan være ganske ulik ut fra hvor i Lofoten man bor. Saker som berører hele Lofoten etterstreber vi å belyse fra ulike vinkler, og vi er bevisste på å la ulike synspunkter komme til uttrykk. 

I forbindelse med vårt 120-årsjubileum spilte de ansatte i Lofotposten inn en video. Her belyser vi avisens betydning i vårt lokalsamfunn gjennom 120 år, hva vi står for, og hva som er viktig for oss i dag.   

Søndag 3. januar, rundet Lofotposten en stor milepæl. Datoen markerer 120 år siden første utgivelse av avisa helt tilbake i 1896. 3. januar var det også 20 år siden vår aller første, noe beskjedne, nettside ble lansert.

Lofotposten har de senere årene bygget en sterk digital posisjon. Det aller viktigste vi gjør er selvsagt å lage godt innhold som leserne vil ha. Men leserne må også få nyhetene i kanalene de foretrekker. Vår filosofi er enkel; vi må tilpasse oss når brukervanene endres.

Fordi vi i Lofotposten over mange år har satset på nett og mobil og tatt oss tid til og bygget opp et godt produkt, hadde vi et godt utgangspunkt for å lykkes med å ta betalt. Vi var tidlig ute med å innføre plussløsning høsten 2014.

Vi lot leserne få venne seg til at det koster penger å lese innhold også digitalt, og vi har en bevisst strategi for hva som ligger åpent, hva som lukkes, og hvor mye som skal lukkes.

Med utviklingen vi opplever i bransjen, er det avgjørende å lykkes med digital brukerbetaling. Lofotposten hadde nøyaktig 800 flere betalende abonnenter ved utgangen av 2016 enn da vi gikk inn i året, og det er vi utrolig glade for.

De to personene som ble siktet, hadde politiske tillitsverv og var fremtredende lokalpolitikere i hvert sitt parti.

Sakens alvorlige karakter, at de to siktede hadde tillitsverv i hvert sitt parti, samt styreverv i kraft av sine politiske posisjoner, talte for identifisering. 

Sakens stilling i rettsvesenet, og små lokale forhold, gjorde at vi landet på å ikke bruke navn og bilde på lokalpolitikerne i omtalen av underslagssaken mens etterforskningen pågikk.

I mars 2016 ble saken mot en av de to siktede henlagt, ut fra bevisets stilling.

Henlegger underslagssak mot én av to siktede

Tilsto underslag av 330.000 kroner

Må i fengsel for underslag

I omtale av tilståelsen og dommen valgte vi tilslutt å ikke identifisere kvinnen som ble dømt. Vi mener at det pressetisk ville det være forsvarlig å identifisere vedkommende. Men den nære relasjonen til mannen som ble frikjent, små lokale forhold, og kjennskap til kvinnens helsetilstad var avgjørende for vår vurdering om å ikke identifiere.