Det var det året vi ble hekta på en tv-serie der målgruppen var 16 år gamle jenter. Det året vi begynte å snakke om det postfaktuelle samfunn.Vi fikk Brexit, Trump og en stor diskusjon om tillit og falske nyheter. Store mediehus la ned lokalkontorer, og Torry Pedersen fikk mye kritikk for sin rørlegger-replikk. Året startet med det Budstikkas kommentatorer seinere karakteriserte som en presseetisk hjerneblødning. Dekningen av saken der en 13 år gamle jente døde på en hytte i Valdres nyttårsaften skulle føre til massiv presseetisk debatt både i 2016 og 2017.

Breivik-rettssaken bød også på en rekke etiske utfordringer, og mange mente pressen burde holde seg for god til å referere massedrapsmannens provokasjoner i retten. Panama Papers lærte Aftenposten og oss andre mye om verdien av samarbeid. VGs avsløringer av tvangsprotokollene lærte oss mye om verdien av innsyn. Og så fikk vi en høst preget av debatten om Facebook og redaktøransvar med stor oppmerksomhet rundt NRs høstmøte. Og i Tyrkia fengslet president Erdoğan journalister og redaktører i hopetall. En av dem som fortsatt sitter fengslet når dette skrives er Kadri Gürsel som deltok på pressefrihetens dag 3. mai i Oslo.

Det var 2016 beskrevet med 180 ord. I denne rapporten finner du bidrag fra en rekke mediehus samt rapporter fra de viktige områdene medieetikk, mediejuss og innsyn. I tillegg har vi samlet noen medietanker som er delt det siste året.

I snart et tiår har det vært vanlig at norske redaksjoner har levert et regnskap som handler om mer enn de tallene de sender til Brønnøysund. Svært mange har utviklet sine rapporter og funnet en form som ikke blir for arbeidskrevende å produsere samtidig som den inneholder tilstrekkelig innhold til at det gir mening og kan være en dokumentasjon på det året som har gått. I en tid da vi alle halser videre, alltid videre, er det lett å glemme å puste ut og se seg tilbake. Men skal vi lære av fortidas tabber og suksesser må vi sørge for å se arbeidsøktene i sammenheng. Hvilken form og hvilket tidsperspektiv vi velger, er opp til den enkelte redaksjon og redaktør. Vi håper imidlertid at norske redaktører ser verdien av denne typen arbeid og ikke skyver det bort i en tid da prioriteringene er blitt strengere.

Den beste medisinen mot falske nyheter og manglende tillit til redaktørstyrte medier er kildekritikk og redaktører som forstår betydningen av åpenhet og som raust viser fram verdien av ekte nyheter.

Denne rapporten er et forsøk på å bidra til å fremheve akkurat dette – og  samtidig oppfordre til økt samarbeid, erfaringsutveksling, evaluering og læring. Når journalistikken er under press, når de presseetiske idealene blir utfordret, når vår felles offentlige samtale er i endring – så øker viktigheten av å vise fram den frie og uavhengige journalistikken og være åpen om metoder, etiske problemstillinger og veivalg.

Tusen takk til alle som har bidratt til rapporten, takk for at vi har fått bruke bilder fra mediehusene, NTB scanpix og Årets bilde. Takk for alle tekstene til ”Medietanker”. En særlig takk til Polaris Media som har latt oss bruke den plattformen de har utviklet for redaksjonell rapportering.

Har du kommentarer og forslag til hvordan denne rapporten kan fungere enda bedre - og til hvordan vi kan bidra til nye arenaer for redaktørfaglig samarbeid og kompetanseheving? Ta kontakt med oss i NR-sekretariatet.

 God lesning!

Immersive (omsluttende) teknologier har eksistert lenge, og vi har valgt å konsentrere oss om virtual reality (VR) som betyr virtuell eller tilsynelatende virkelighet. VR handler om å skape overbevisende illusjoner av å være fysisk tilstede i en egen verden, enten basert på 360-graders videoer eller dataprogrammering.  

Abonnentene rømmer. Leserne rømmer. Annonsørene rømmer. Fremtiden er digital. Er papiravisens fremtid egentlig noe å diskutere? Ja, for papiravisens fremtid handler om så mye mer.

Det har blitt en merkelig debatt. En polarisert debatt mellom de papirtro teknologiskeptikerne og de digitale evangelistene. De ligger i hver sin skyttergrav og kaster medieforskere på hverandre. Det forskerne sier blir spisset og tolket for å passe inn i én av de to leirene. For sannheten er ikke svart og hvitt, men mer som et hav av gråtoner.

Hva avgjør papiravisens fremtid?

For mange mediehus vil slaget om papiravisens fremtid være i andres hender. For enkelte vil slaget stå i trykkeriene. For andre i styrerom langt unna utgivelsesstedet. Og for å gjøre predikeringen enda vanskeligere: Utviklingen er ikke lineær, avhengig av hundrevis av faktorer og er forskjellig fra mediehus til mediehus.

Forvirret? Ikke fortvil: Du er så absolutt ikke alene. Det er derfor medieforskere den ene dagen blir sitert på at papiravisen vil gå nord og ned, mens de den andre dagen sier den har en fremtid. Og for å gjøre forvirrelsen komplett: Begge påstandene er riktige.

At? Ja. For enkelte papiraviser vil leve lenge. Andre vil forsvinne. Mange vil trappe ned ved å endre utgivelsesfrekvensen. Selv bunnsolide, lønnsomme papiraviser kan på kort tid bli underskuddsprosjekt.

Regnestykket inneholder mange ukjente faktorer. La oss se på tre av de største:

1. Annonsørene

De går dit de får mest igjen for pengene. Eller høyest ROI, som de sier. Return of investment. Det dramatiske for papiravisene er om store bransjer plutselig trekker seg ut. Det er det som fort kan skje med dagligvarebransjen.

For mange mediehus utgjør annonser for dagligvarebransjen en svært høy andel av annonseomsetningen. For enkelte er tallet oppe i 40 prosent. Til nå har dagligvarebransjen nemlig oppfattet papiravisen som den beste kanalen for å nå ut til et bredt lag av befolkningen. Det er i ferd med å endre seg.

Å flytte markedsbudsjettene vekk fra mediehusene er ikke en beslutning som gjøres av de lokale kjøpmennene, men i Oslo. Og beslutningen gjøres uavhengig av hvor sterkt enkelte lokalaviser står i nærmiljøet sitt.

2. Trykkeriene

Selvfølgelig. For hvor mange titler trykkes, og hvor mange eksemplarer? Greier trykkeriet seg uten Dagbladet og VG? Hvor stor blir ekstrakostnaden på de andre når Dagbladet og VG forsvinner. Hvor stor blir ekstrakostnaden for din lokalavis når andre titler endrer utgivelsesfrekvens, eller går inn?

Greier trykkeriene å skaffe nye inntektsstrømmer? Eier lokalavisen selv trykkeriet, eller kan andre beslutte å legge ned trykkeriet om lønnsomheten går ned?

3. Andre aviser

Beslutningen som gjøres i andre mediehus kan gi ringvirkninger over hele landet. I 2005 var det 13 søndagsaviser i Norge. Da Dagbladet la ned sin søndagsavis i 2014, berørte dette også VG, Aftenposten, Bergens Tidende og Bergensavisen. Det ble nå dyrere for dem å trykke og distribuere søndagsavisene sine. For VG var det snakk om flere millioner kroner ekstra.

Etter 20. mars er det slutt for søndagsavisene på papir for Bergens Tidende og Bergensavisen. Det betyr høyere trykke- og distribusjonskostnader for Aftenposten og VG i Bergen. De to siste søndagsavisene. Om ikke lenge forsvinner de også.

I Storbritannia varsler The Independent at de legger ned papiravisen fra mars. Dermed blir de den første nasjonale avisen i Storbritannia som tar det store steget. De slipper taket i en papiravis med 56.000 lesere, og satser alt på digitale flater. I Canada tok La Presse steget 1. januar.

Når forsvinner Dagbladet på papir på hverdager? Datoen nærmer seg med stormskritt. Hvilke konsekvenser får dette for VG? Papiravisen til VG skulle egentlig leve til 2019. Det årstallet er høyst usikkert.

Så hvor lenge lever papiravisen?

For noen er svaret lenge. For andre er sluttdatoen mye nærmere enn de tror. Det er ingenting i veien for at det skal finnes gode lokalaviser i Norge om 10-15 år.

Har lokalavisen spredt annonseomsetningen jevnt på mange lokale og lojale bedrifter, vil det hjelpe litt. Har lokalavisen alternative inntektskilder, vil det hjelpe litt. Har trykkeriet en sunn økonomi, som ikke er avhengig av å trykke så mange andre aviser, vil det også hjelpe litt. Og leserne, selvfølgelig. Lojale lesere av papiravisen.

Papiravisen er avhengig av både annonsørene, trykkeriet og leserne. Forsvinner én av dem, forsvinner papiravisen.

Neste gang noen spør deg om papiravisen har en fremtid, eller om den vil forsvinne: Svaret er ja.

Dette har vi ein plikt til ikkje å oversjå.

Vi ser likevel at dei vestlege demokratia lukkar augene for det som skjer. Det er jo så mykje anna som står på spel nett no.

I bekjempelsen av både IS og flyktningestraumen treng Europa Tyrkia meir enn Tyrkia trengt Europa.

Då vert dei demokratiske prinsipppa fjerna frå den aktuelle dagsorden og det politiske samtalekartet.

Vi ser eit EU, eit NATO og eit Europa som ikkje lenger held seg med slikt. «Realpolitikk kjem før europeiske verdiar.

For første gong stiller eg spørsmål ved truverdet til EU når det gjeld europeiske verdiar», sa Nilgun Arisan Eralp i «The Economic Policy Research of Turkey” like før jul.

Diverre er det grunn til å stilla dette spørsmålet. Slik det er grunn til å stilla det same spørsmålet til Jens Stoltenbergs NATO.

I Aftenposten har vi opplevd at vår Midtausten-korrespondent, Silje Rønning Kampesæter, er nekta arbeidstillatelse i Tyrkia. Etter ein like lang som underleg prosess fekk Silje før jul endeleg avslag på søknaden om nødvendig pressekort. Det betyr i praksis at vår korrespondent er uønska i eit land vi er alliert med.

Slikt har aldri skjedd tidlegare.

Andre utanlandske korrespondentar er vorte arrestert og anklaga for spionasje og for å ha  lovprist terrorisme.

Totalt grunnlause skuldingar som likevel er avslørande for stemninga hos det tyrkiske maktapparatet.

Det finst ikkje eit einaste argument for å godta slikt.

Europa opplever ein skjebnetime denne vinteren. Den er utfordrande. Men vi må aldri bli så desperate at vi set dei demokratiske prinsippa på vent.

Og så må vi vera oss veldig, veldig bevisst at det ikkje er korrespondentane som er dei verkelege ofra i Erdogan-regimets kamp mot ytringsfridomen.

For dei verkelege ofra er tyrkiske opposisjonelle, systemkritikarane, uavhengige juristar, dei frittalande intellektuelle, forfattarar, journalistar og redaktørar.

Det er desse vi må minna kvarandre og omverda på.

Det er desse som må få vår solidaritet. Og det er desse vi må stå opp for. 

Europa opplever ein skjebnetime denne vinteren. Den er utfordrande. Men vi må aldri bli så desperate at vi set dei demokratiske prinsippa på vent.

Vi må aldri akseptera urett fordi den kjem i skuggen av krisene. 

Og vi må aldri lukka augene for den udemokratiske vegen det tyrkiske regimet har slått inn på.

Journalister antas å være godt representert på benkeradene når «Spotlight» vises. Den Oscar-belønte filmen handler om journalistene i The Boston Globe som gjennom nitid gravearbeid avdekket seksuelt misbruk av unge gutter i den katolske kirken. Drømmen om å avdekke noe viktig, og å bety en forskjell, finnes hos alle journalister.

Journalisters drømmer er ikke poenget her. Men alle oppegående mennesker som er opptatt av et sterkt og levende demokrati, ønsker seg en våken presse som alltid er beredt til å undersøke og fortelle hva som egentlig skjer bak den offisielle versjonen. Da skal man være glad for at journalister har yrkesstolthet.

På vikende front

Å drive dyptpløyende journalistikk er likevel fjernt for de fleste journalister i hverdagen. Viktig avslørende journalistikk er ikke noe man skaper med venstrehånden i forbifarten. De sentrale innsatsfaktorene er tid og engasjement. Begge deler er på vikende front med en medieøkonomi i krise. Nedbemanning er blitt en kontinuerlig prosess i redaksjonene, og da blir det mindre ressurser til journalistikk. Ikke tro på redaktører som sier noe annet!

Muligheten til å gå i dybden utfordres samtidig av publiseringstakten. Digitale medier må mates hele døgnet, og vi bruker mye mer tid enn før på å registrere det alle andre også registrerer, med «fem-minutter-før-de-andre» som suksesskriterium. Færre journalister bemanner tøffere turnuser og lager flere saker på flere flater. Da velger vi bort det vanskelige stoffet.

Selv byråkratiet savner graving

Til og med kildene savner oss. Når rådmenn og byrådsledere er bekymret over ikke å bli tittet i kortene, må det jo stå dårlig til med journalistikken.

- Jeg merker tydelig at trykket fra media har blitt mindre, sa rådmann i Arendal, Harald Danielsen, til nrk.no nylig. Han syns det er negativt, etterlyser gravejournalistikken og mener journalistene går mindre i dybden og dekker færre politiske møter enn før. Han frykter at interessen for det som skjer i samfunnet vil svekkes i befolkningen, og at redaksjonene ikke vil klare å avdekke feil og mangler i like stor grad som før.

Byrådsleder Raymond Johansen klager over at Oslo kommune er underdekket av journalister, og det har han helt rett i. Det er skremmende få journalister som dekker landets hovedstad ­ – med et budsjett på 65 milliarder kroner, inkludert innvesteringer på 10 milliarder, 53.000 ansatte og ansvaret for tjenester til 650.000 innbyggere.

Alt for få saker

Metoderapporter til Skup (Stiftelsen for kritisk og undersøkende presse), tyder likevel ikke på at kvaliteten i gravejournalistikken er dårlig. Nivået på de beste prosjektene er trolig høyere enn noen gang. Dagbladets sak om Forsvarets salg av marinefartøyer til paramilitære grupper i Nigeria er et lysende eksempel. Likeledes VGs serie om de hemmeligholdte ulykkesrapportene i Statens vegvesen: Her gikk fagfolk inn og undersøkte årsaken til trafikkulykker, for at vi skulle lære, og så ble rapportene hemmeligholdt både for pårørende og samfunnet utenfor. Helt til VG kom på banen, med full, tabloid tyngde på sitt aller beste, og bekreftet tesen om at det som ikke kan tåle VGs forside, det skal du la være å gjøre.

I blomsterbuketten av viktige saker fra kommune-Norge, velger jeg meg Helgelendingens føljetong om en ordfører som inngikk kommersielle avtaler med en arbeidsgiver han har permisjon fra, nokså slarkete forankret i politiske prosesser.

Hva hvis vi aldri hadde fått disse sakene? Da hadde kanskje flere norske marinefartøyer havnet i gale hender. Da hadde kanskje sjåfører dømt for uaktsomt drap aldri fått vite at veiforholdene faktisk var en avgjørende faktor for ulykken. Når man ser alvoret i en del av de store gravesakene, tenker jeg på alt maktmisbruk som aldri blir avdekket, og at vi aldri må slutte å grave.

Avhengig av egenvilje

Men det er alt for få sånne saker. De ganske få redaksjoner som satser dedikert på gravende journalistikk er også prisgrossistene på journalistkonferansene, med en og annen slenger av en «på-tross-av-redaksjon» – et lysende, lite håp i nedbemanningskavet.

"Bloggere ber ikke om innsyn i oppdrettsselskapenes resepter for å undersøke giftinnholdet i fjorden."

Selvsagt har vi et ansvar selv. Journalistene har et ansvar for å strekke seg og slåss for de viktige sakene. Redaktørene for å prioritere både løpende dekning på den ene siden, lengre løp på den andre siden. Enten deler man redaksjonen, eller så bytter man på, alternativt bygger man noe rundt engasjerte enkeltpersoner eller grupper som har vist seg å levere på lengre løp. Eller man har en beredskap for å skjerme folk når de er «på sporet». For å greie dette, må man velge bort noe i den løpende dekning, og det er det få redaktører som gjør. Prioriteringene i den enkelte redaksjon er viktigere enn før.

Det skjedde igjen, i Brussel i påsken. Det kommer til å skje igjen, et annen sted, på en litt annen måte, med nye gjerningspersoner. Det er det i praksis umulig å gardere seg mot. Hver gang kommer likevel noen til å forlange at de politiske myndighetene foretar seg noe for at det ikke skal skje igjen.

Politikerne vil ønske å imøtekomme slike utopiske forventninger. Da velges den politisk billigste måten å demonstrere handlekraft på: å utvide politi- og sikkerhetsmyndighetenes fullmakter til å overvåke befolkningen, i håp om at man skal kunne luke ut den neste terroristen før han blir terrorist.

Når jeg skriver «billigste», sikter jeg til at det ikke koster mer enn noen pennestrøk som vedtas som lov av Stortinget. Det koster tilsynelatende ingenting, og det kan effektueres over natten – og flertallet av velgerne blir fornøyde. I hvert fall helt til neste gang tilsvarende kriminalitet begås, på tross av lovgivningen som skulle forhindre det. Tiltak som mer langsiktige og ressurskrevende forebygging – hva enten det gjelder sosiale forhold i eget land eller sosiale og (geo)politiske forhold andre steder i verden – er ikke like salgbare.

Politiets Sikkerhetstjeneste, her representert ved PST-sjef Benedicte Bjørnland, har i dag hva en av våre ledende professorer i strafferett, Erling Johannes Husabø, har beskrevet som carte blanche til å overvåke store deler av befolkningen til enhver tid. (Foto: NTB scanpix)

Frie tøyler til overvåkning

I tiden etter terroranslaget i USA i 2001 har denne logikken dominert våre vestlige politiske systemer. I Norge har den gjennom stadige, stykkevise og delte lovendringer ført oss dit at Politiets sikkerhetstjeneste (PST) i dag har hva en av våre ledende professorer i strafferett, Erling Johannes Husabø, har beskrevet som carte blanche til å overvåke store deler av befolkningen til enhver tid.

Allerede i 2004 forlot vi kravet om mistanke om straffbar virksomhet som minstevilkår for å bedrive hemmelig overvåkning av noens private kommunikasjon. Siden 2013 har PST hatt fullmakt til å bedrive hemmelig overvåkning av personers private kommunikasjon når det er grunn til å undersøke om noen «forbereder å forberede» en fremtidig terrorhandling. Enkelt sagt innebærer det hjemmel for overvåkning av individer som ikke engang i sitt eget hode har bestemt seg for å begå noe som helst – for å undersøke om de kan være i ferd med å utvikle et slikt forsett. En jakt på potensielle intensjoner, eller en tankejakt.

Kan man gå så mye lenger enn dette, uten at det faktisk blir carte blanche?

Forebyggende datahacking

Ja, ifølge mange. Deriblant Regjeringen, som fredag før påske la frem nok en lovproposisjon med forslag til ytterligere utvidelser. Nå foreslås blant annet at myndighetene i denne tankejakten skal kunne hacke seg inn på folks datamaskiner for å overvåke hva de skriver der – i rent forebyggende øyemed, før det er mistanke om straffbar virksomhet.

Dette har hittil vært ansett å stride mot Grunnlovens forbud mot «husransakelse […], unntatt i kriminelle tilfeller», på samme måte som romavlytting av private hjem. For å få til dette har Regjeringen foretatt en mildt sagt frisk nytolkning av Grunnloven. Mens begrepet «kriminelle tilfeller» hittil har blitt forstått som et krav om at det foreligger skjellig grunn til mistanke om straffbart forhold, mener Regjeringen nå at det holder at politiet vil forebygge fremtidige «kriminelle tilfeller». På dette punktet har Grunnloven oppstilt en skranke som skiller rettsstaten fra politistaten. Denne skranken ber Regjeringen nå Stortinget om å fjerne.

I terrorens tjeneste

Hvordan er vi kommet hit?

Min erfaring er at det skyldes en kombinasjon av minst to faktorer. Den drivende faktoren er den logikken som er beskrevet innledningsvis. Denne logikken er for så vidt også observert i europeiske forskning på feltet. I den logikkens dynamikk hører også media med, fordi terrorens vesen inneholder en dramaturgi – det spektakulære og det fryktskapende – som er som skapt for medieoppslag. Det er langt på vei en uvegerlig «symbiose» som, selv om det ikke er medias motiv, forsterker et av terrorens hovedmål: å skape frykt og panikk. Den iboende populismen i folkevalgte politiske myndigheter gjør det vanskelig for dem å si nei til utspill fra politi- og sikkerhetsmyndigheter om at utvidede fullmakter vil kunne gjøre befolkningen tryggere. «Ingen» vil ha ansvaret for å ha sagt nei den dagen det smeller igjen.

Manglende helhet

Den andre faktoren, som i høyeste grad gjør seg gjeldende i Norge, er befolkningen generelt – inkludert de fleste stortingspolitikerne – faktisk ikke vet eller har oversikt over hvor vidtrekkende politi- og sikkerhetsmyndighetenes fullmakter i utgangspunktet er. Dette skyldes flere ting: dels at man må lese og forstå innholdet i og sammenhengen mellom flere lovbestemmelser som står i flere forskjellige lover, dersom man skal få innsikt i disse tingen. Det skyldes også at endringer i disse lovene ofte blir vedtatt hver for seg og ukoordinert, selv om de har en innbyrdes sammenheng (se eksempelvis ICJ-Norges siste høringsuttalelse, til forslag om å utvide PSTs adgang til å dele informasjon med E-tjenesten). Man har i løpet av tiden etter 2001 – da alle de avgjørende utvidelsene har blitt vedtatt stykkevis og delt – for eksempel aldri hatt en fullstendig, offentlig utredning av totalbildet, og hvilke konsekvenser det har for grunnleggende demokratiske verdier som ytringsfrihet, personvern og generell rettssikkerhet.

Det betyr at folk, herunder politikerne, stadig foreskriver mer av samme medisin, uten å vite hvilke doser som allerede er virksomme, og uten å ha utredet hverken om medisinen virker eller hva dens bieffekter er. Det er ganske enkelt ikke rasjonelt.

Bygger ned demokratiet

Det siste forslaget fra Regjeringen om datahacking er nok et eksempel på dette. Det legges frem uten noen forutgående offentlig utredning som kunne ha vært gjenstand for offentlig høring og debatt. Ironisk nok ble lovforslaget fremmet samme dag som høringsfristen på det regjeringsoppnevnte Sårbarhetsutvalgets utredning gikk ut. Sårbarhetsutvalget advarte nettopp, i utredningens punkt  mot å fremme slike lovforslag uten grundig offentlig utredning og offentlig debatt:

De hensynene som underbygger behovet for nye etterretnings- og etterforskningsmetoder, må baseres på et solid empirisk grunnlag. Dette er vesentlig for å kunne vurdere om tiltakene er nødvendige og proporsjonale i et demokratisk samfunn. Det kreves analyser av mulige konsekvenser for samfunnet som helhet, offentlige myndigheter, næringsliv, interesseorganisasjoner og enkeltindivider.

I Regjeringens egne Digitale agenda - Meld. St. 27 (2015-2016) på side 203 - fremføres et tilsvarende synspunkt:

[T]iltak som griper inn i kommunikasjonsvernet må dokumentere effektivitet og reelt behov med hensyn til kriminalitetsbekjempelse og etterretning», og at «myndigheten skal regelmessig gjennomgå det totale nivået på inngrep i kommunikasjonsvernet.

Dette følges imidlertid, som sagt, dessverre ikke opp i praksis.

Slik bygger vi ned det samme demokratiet som antiterrorlovgivningen påstås å skulle beskytte. Det må kunne betegnes som demokratisk selvskading.

Mer åpenhet og mer demokrati, sa vi etter 22. juli. Store, varme ord som er gode å ha i munnen, men vanskelig å svelge når innholdet tyter frem. At de etterlatte blir syke av sorg og fortvilelse hver gang de hører terroristens navn, er ikke vanskelig å forstå. Det er dypt menneskelig.

Men når gjennomgangstonen i det offentlige ordskiftet er en insistering på å få slippe å høre, slippe å se, slippe å lese og en stadig tilbakevendende oppfordring til pressen om å tie ihjel, er vi ute i farlig lende.

Særlig ille er det når oppfordringen kommer fra dem som skal utdanne morgendagens journalister.

Hvorfor denne enorme oppmerksomheten mot Anders Behring Breivik, spør professor Svein Brurås i en kronikk på NRK Ytring. Og på Kulturnytt denne uken etterlyste Paul Bjerke fra journalistutdanningen i Volda pressefolk som sier nei til Behring Breivik. Det er så man nesten ikke tror det man hører.

Onde gjerninger som endret Norge

Anders Behring Breivik har massakrert 77 mennesker med intenst overlegg. Han har bombet i stykker Regjeringskvartalet. Med sine onde gjerninger har han forandret Norge, og i internasjonal sammenheng føyer han seg inn i vår tids store trusselbilde: Enkeltmennesker som plutselig kan begå grusomme terrorhandlinger.

Alt som omhandler denne hendelsen og mye av det som omhandler denne mannen, skal være en selvfølgelig del av det norske nyhetsbildet.

At medievitere og journalistlærere ikke står først i køen for å forklare dette, må bety at avstanden til profesjonen begynner å bli farlig stor.

Å tie ihjel er ikke noe man skal drive med i et demokrati som setter pressefrihet, innsikt og borgernes rett til å forstå sin egen samtid høyt. Der er presise referat fra hendelsesnyheter, dokumentasjon, diskusjon, perspektiv og analyse helt sentrale verdier.

"At gjerningsmannen trives i blitzlyset, er helt uvedkommende."

Det innebærer også å fortelle verden i detalj hva som foregår i en rettssak der en av norgeshistoriens største drapsmenn har hovedrollen – også for at de som kommer etter oss skal ha en historie å grave i.

At gjerningsmannen trives i blitzlyset, er helt uvedkommende. Hvis vi skal la være å skrive om vanvittige mennesker hvis de liker at vi skriver om dem, har vi valgt feil kriterier for nyhetsformidling. Dette burde være en selvfølge, men det er det åpenbart ikke lenger.

Et åpent demokrati verdig

Den norske, offentlige samtalen handler i økende grad om å skåne andres følelser. «Du skal ikke krenke», er det første budet, og dette begynner å få omfattende konsekvenser på mange hold.

I akkurat denne saken har pressen måttet slåss mot rettsapparatet for å få lov til å jobbe på en måte som er et åpent demokrati verdig. Man skulle tro de ble heiet frem av befolkningen, men det blir de ikke ubetinget.

Flere medier har måttet bruke mye tid på å forklare publikum hvorfor det er viktig å formidle. Men at de også må forklare det for medievitere og journalistlærere, er mildt sagt overraskende.

Viljen til å redusere demokratiet, litt her og litt der, er dypt urovekkende. Det må vi snakke mer om – særlig på journalistutdanningene.

Let’s zoom way out to look at the big picture. Not just “the future of journalism,” as if it were an isolated question. Let’s not even start with current hot topics, such as whether an algorithm is better than an editor, or if bots will replace apps.
 
Let’s go all the way up to where the air is thin. We’ll be able to see quite a distance, but I should warn you to be careful about the free flow of ideas that is brought on by the exhilaration of oxygen deficiency in combination with magnificent views. Things might appear obvious and easy in that state of mind. It might remind you of that liberating first drink on a long flight. Then when you’ve landed, everything's a mess again and lots of people start bugging you about everyday stuff.

But for now – let’s stay up high and look down.
 
Information is just streaming along in a way that makes it more accessible and cheaper than ever. But it also seems that people are really only using it to explore what’s already familiar to them. In the United States, 60 percent of internet users now say their primary news source is Facebook. To become informed citizens, they trust an invisible algorithm that they don’t understand and can’t hold accountable for curation of the news.

Technology is beginning to develop itself, all on its own. Up until this year, artificial intelligence was science fiction, a stream of algorithms that might turn into reality sometime in the future. But in March this year Google's DeepMind artificial intelligence program defeated Mr. Lee Sedol, the human world champion in the ancient Chinese board game of Go. We were forced to move the future 10 years closer to us. CNN ran full speed ahead. In April, they were the first western media company to release a newsbot on Facebook’s Messenger platform. Powered by artificial intelligence, it can handle your request for news in a second. The CNN bot isn’t very smart yet, but it’s learning.

Capital is streaming more freely and faster in a way that makes it look more like information than money, at least from on high. And this money flow no longer heeds the boundaries that we formerly used to define nations — in fact, Capital has fundamentally lost its connection to nations. The disruption of the financial sector will most likely resemble the revolution in the media industry, but the scale will be much more massive. Will there be any money around to finance free and independent journalism to report on this huge change?

Politics is not keeping up. Political undercurrents with roots in Europe’s darkest corners are making coinage out of Capital’s disinterest in the Nation, in combination with increased migration, and are trying to re-establish nationalism. These forces are calling journalists “enemies of the nation” and directly threatening free media. The ethnically, culturally and religiously homogeneous national state — the caliphate — is the political idea that is growing fastest right now. Opposing forces that want to promote humanistic values are labeled “politically correct” and are hated and threatened in social media. In tougher and liberally underdeveloped environments, they are labeled “kafir” and are hated, threatened and decapitated. These are the darkest conceivable political times. Again.
 
People are increasingly streaming across national boundaries for two reasons. Either they are fleeing for their lives from areas hit by war, poverty or famine, or they (a much smaller, but equally clear stream from all over the globe) are migrating towards the large technical centers on the American West coast and the Chinese East coast. Their proven brainpower gives them the opportunity to work with some of the most powerful institutions on the Earth today. Google, Apple, Facebook, Amazon, Tencent, Alibaba and Baidu are neither American nor Chinese companies whose purpose is to strengthen the US or China. These internet giants are global entities with no national concept beyond paying as little tax to them as possible, which is why historically large amounts of capital are now floating in tax havens outside of American territory. Internet giants are rebuilding our world, but not our nations. They are revolutionizing the way we distribute information, but have no obligations to free and independent journalism.
 
But what do these five meta trends have to do with the future of independent journalism? Let’s descend a bit and have a look around at how each manifest with our feet back on the ground:

Information and journalism

It’s the morning rush hour in the neighborhood surrounding London University, heading towards Facebook’s European head office. Going through rush hour on the way to the office is a very concrete experience of the new world order. A steady stream of people, ages 20 to 40, of every possible ethnicity, are walking firmly and decisively towards their daily bread. This is a migration of the sharpest brains from all over the globe, on their way to one more day of developing the world’s fastest growing journalistic platform. 
 
Nick Wrenn, head of Media partnerships at Facebook, has convened a meeting of Scandinavian publicists to get feedback on a product called Instant Article and launch a number of news items on the platform. Every Scandinavian publicist of note is represented. He presents the news:

• Mentions. A special function reserved for notable people, journalists, artists and politicians with their own followings. Via Mentions they get access to tools such as live video and live interaction.

• Ask the Leaders. An interactive program format and pure editorial project where Facebook users can have live discussions with a public personality without being filtered by a program host. Sky News has already tested this format as the first partner. The first guest was British Prime Minister David Cameron, who interacted and answered questions for two hours with Facebook users.

• Live video. BBC and Danish TV2 are actively using this live service on the Facebook platform to profile their correspondents with an audience that doesn’t watch linear TV.

• 360 video. Facebook’s video player can now handle a format where you can twist the image so that you see everything in 360 degrees. This was effectively illustrated by a YouTube star who filmed himself surfing through a rip curl, and you can experience everything in 360.

 
Facebook has worked out a publishing strategy that they are very actively marketing to European publicists. Nick Wrenn presents the newly formulated vision for Facebook publishing: “Connect people to the content and creators that best inform and entertain them.” Can anyone with something to say remain uninvolved?
 
Facebook currently has the world’s best audience segmentation for targeting information. But they have a low level of intentional data. This is one of Facebook’s few weaknesses. Simply put, we could say that the internet began with anonymous users, went to identified users and is now rapidly moving to a place where we know what users want. A marketplace is extremely good at gathering data on what user intentions are when it comes to consumption. This is what we identified in the Schibsted Global Publishing strategy during the fall of 2015, and presented to Schibsted’s board at the beginning of December 2015.
 
The strategy in brief: Using Schibsted Media Platform, we structure the data and load the publishers’ inventory with data from marketplaces, as well as other companies with significantly revealing user data. The publisher in turn provides frequency, reach, premium advertising inventory and interest data to the ecosystem and a deeper understanding of the user.
 
This was in large part a more precise version of Schibsted’s earlier ecosystem strategy, which — in my view — was lacking in its view of publishing. Now the strategy is in place and the media platform is under construction — but where is Schibsted’s promotional road show to publishers around the world? We have nothing to be ashamed of. What we have produced so far in the Schibsted Media Platform is the best content management system I have ever come across in the publishing world. But to move it requires a top-level dialogue with partners, coupled with a slow and methodical selling job, if we want to be part of the game. And I’m afraid there isn’t much time.
 
Google in this respect has the exact same strategy as Schibsted — to charge publishers’ inventory with data about user intentions. Google has the world’s largest collection of intentional data via its search engine. They have an effective ad platform in Double Click. Their weakness has been that they lack a platform for publishers’ content. But they’re changing that now. Google has put a massive number of developers to work on building AMP — Accelerated Mobile Pages. AMP cuts across all existing platforms, including Facebook. The prototypes they’ve shown so far are lightning fast and glide seamlessly over your own platform and social media. Facebook and Google are just now moving in completely opposite directions. Facebook is making its platform more into a walled garden where you are welcome to plant things, but they do not want roots to grow outside of that garden. They have succeeded in getting publishers all over the world to reduce their presence in the food chain to being production companies and content suppliers. Google is opening its platforms more and more. It’s visible for anyone to see that this is a battle between a proprietary internet and an open web.
 
Ever since Amazon’s founder Jeff Bezos bought the Washington Post, it has been under complete digital renovation. Next to the Schibsted Media Platform, it is the most advanced platform for publishers in the world. The platform, called project Loxodo, permits (among other things) panel testing of content against competitors’ content or against that of the Post itself. It includes built-in modules where an editor adds three versions of headlines and pictures; an optimization algorithm decides which version to use, based on user data. The platform can send out different versions to social media platforms and its own platform, depending on which combination of text and image performs best. The platform also supports optimization of a data-informed ideal publishing flow. The Washington Post promotes its platform widely. According to a conversation I had in March with the Post's Chief Product and Technology officer Shailesh Prakash, they now have five partners on board for Loxodo, and five more in the pipeline.

No one says it out loud, but consider for just a moment whether Jeff Bezos plans to fill the Post’s inventory with Amazon’s gigantic volume of intentional data…Is Schibsted’s publishing strategy about to become someone else’s reality?

The startup trend in publishing is clearer now than it was a few years ago – startups build their brands deliberately to try to become so strong they trump the platforms they’re built on. It appears to be an alternative survival strategy. The outcome of that is undoubtedly some good journalism. Whether it also works for survival remains to be seen.

The two clearest cases are BuzzFeed and Vox. Both started as platform players, and Vox still to some extent is. Founder Jim Bankoff started Vox as a tech company with a passion for journalism. Their platform is impressive, but today they have adopted more of a cross-platform strategy. They don’t pull enough traffic directly to their platform, so instead they are shifting their focus to lead quality development in journalistic niches and branded content for all platforms. In this they are challenged by the scruffier BuzzFeed and one of the coolest publishing brands on Earth: Vice.

They all specialize in engaging users on a deeper, more personal level than traditional media. They are daring to go deeper into niches in order to build credibility and relevance, compared with legacy news media that often emphasize readership and breadth over niches and personality. This is an interesting development in journalism. The question is: Can it survive without a firm proprietary platform? Or are we witnessing a march into the abyss on platforms that offer effective distribution, but no sustainable business model?

Another question is if Schibsted is able to light up the future path for publishers globally. An overall map has been drawn by Schibsted’s global publishing strategy. The rest is a question of will, ambition and beliefs.

Technology and journalism

Austin, Texas bubbles over with faith in the future, developmental optimism and the will to seek in-depth understanding of digitalization during the week of South by Southwest Interactive.
 
Kevin Kelly, managing editor of cult tech magazine Wired, has the ability to follow tangents of current trends to capture the underlying movements.

Now he’s sitting on a stool, talking to thousands of enraptured listeners. This is the year that artificial intelligence took a giant step that no one thought would be possible for another ten years. The fact that a computer beat a world champion at the board game Go is a sensation. In all probability every new innovation will be built on some type of artificial intelligence in the years to come. Kevin Kelly has devised a formula for the startups of the future: Idea + Artificial Intelligence = Future Product. In another ten years he predicts that the formula will change. Artificial intelligence will then be a commodity. A stream you tap into. The formula will be turned around: Artificial Intelligence + Idea = Product.
 
Kevin Kelly could have added that this development is generally expected to play out on chat platforms. One of the largest paradigm shifts since the introduction of apps and Apple’s ecosystem via their App Store is waiting to happen. As this is being written, Facebook has just opened up the “Bot Engine” on their Messenger platform. A bot is basically a bit of software that can carry out automated tasks via a script over internet at dazzling speed, handling ad hoc user requests using artificial intelligence to deliver better and better responses. Another front in the platform wars is emerging…

So far my imagination can’t see beyond applications in text and perhaps voice. For example, you put a direct question to United Airlines through their bot in Messenger: Is the flight on time, are there seats left? And you’ll get an answer in less than a second and can buy that seat with one click — or by saying the word “buy” to the bot. Compare this with the airline’s current app, where some poor developer has had to contend with a communications manager who completely loused up the app with information you don’t need, and which takes you many minutes to dig out the same answer.

Through bots, you’ll soon be able to buy things and have them sent to your home, make restaurant reservations, buy food and hundreds of other services you need daily. And it’s no coincidence that these bot-driven services are going to be built on chat platforms. Both the technical architecture and the user experience are prepared for this. The only thing that isn’t ready yet is the advertising market. There are no ad products developed for chat channels. But you can bet that there will a long wait for that innovation.

Chat platform usage is breaking all kinds of records. Facebook Messenger alone has about 800 million active users every month. That’s more than a hundred times as many who used an iPhone when Apple launched The App Store. Chat applications today have more users than all social networks in the world combined.
 
Bots are also getting names. The latest financing rounds in Silicon Valley were almost all about bots: Howdy (a bot that powers teams by automating common tasks), assi.st, (a traveling/shopping chat bot) Hyper (a bot that makes your computer more efficient), Pana (a travel bot), Scout (a gaming bot) and Luka (a restaurant bot that is developing into connecting users with other kinds of bots). 

So you could say that a bot on a chat platform is like an invisible app. And since we all love to refer to popular culture and are depressed by references to Minority Report, which described the interaction between human skin, glass and content before it became a reality, everyone is now talking about a much older film. Stanley Kubrik’s slow, poetic space adventure from 1968 – 2001: A Space Odyssey – set to the orchestral strings of Johann Strauss, with the HAL 9000 computer in a leading role. That’s where we’re headed. Being able to ask a computer whatever you want, and it will answer you. Or ask it to do things, and it will get them done.
 
Read a bit further and you’ll meet my friend Tom Xiong in China, and you’ll understand that we are looking way too much at the US if we want to understand the internet. In China, this is already a reality, and Facebook is struggling to catch up.
 
Apart from a number of news services expected to be driven by bots on chat platforms, artificial intelligence is mainly going into storytelling via virtual reality.

Every media group is experimenting with virtual reality in some form, from the Swedish Broadcasting System to the New York Times. But what does it mean? Kevin Kelly says that what we are seeing is a transformation of the internet, from being a place where we’ve collected information to being about connecting us to experiences. The future of live coverage is not just about real time. When the team arrives on site and gets their VR cameras going, you’ll be able to be present in the event. We’ve seen this already in 360 video, when CNN experimented with a 360 camera during President Obama’s State of the Union address — or when ABC set up a 360 camera in Times Square during that powerful late-winter snowstorm. All published on Facebook.

For journalists, all of this most likely means that artificial intelligence will completely change the way news is discovered, curated and consumed. News bots might be a new paradigm, we might think of news apps as an early step of packaging news that later develops into bots within communication apps. Bots based on artificial intelligence will be able to deliver ad-hoc tailored news that might link you to the immersive, rich VR user experience of live events. I’m looking forward to reading about Schibsted’s bot strategy for publishing.

But for now, let’s end this reflection with a quote from Kevin Kelly from Austin, Texas: “Remember, it has always been hard to believe the future.”

Capital and journalism

It’s a slow afternoon in a fashionable residential area in Los Angeles. Anthony Watson watches his pool cleaner packing up his equipment. His pool cleaner belongs to the 100 million people in the US who exist outside of the financial system, with no relation to a bank other than when he sends money to his aged parents in Juárez. Each transaction costs him $25. This drives Watson, Barclay’s former CIO, nuts. Because he knows the real cost of the transaction: two cents.
 
Based on this type of frustration and deep insights into banks, Anthony Watson quit Barclay’s and started Upload. In little more than a year, the company has carried out transactions worth one billion dollars. This breakthrough into the market wouldn’t have been possible if the banks had understood disruption in depth and adopted a reason to be stronger than financial margins.
Instead, about $19 billion will be invested in Fintech this year, in companies like Anthony Watson’s Upload.
 
Banks are ganging up in order to defend their old business models. But today they are only protected by politically motivated regulations. Technology is challenging them at a fundamental level. And guys like Anthony Watson, driven by both technology and a credo to offer a fair deal to his Mexican poolguy.
 
There are obvious parallels with the media industry here. Anthony Watson claims that what is happening now with money is that it is clearly being reduced to information — to ones and zeroes. When the internet made distribution of information free, media companies were thrown into their most turbulent period ever. So why should anyone pay $25 to transfer money to their family in Mexico? Digitalization has made it illogical, and also immoral, according to Watson. He has never had to pay such fees to a bank for such simple services, for the simple reason that he has a different relation to his bank than a Mexican pool cleaner.

Is there anything that can change this world order? Digitalization says yes, while the American banks’ deeply rooted ties to Washington politics say no.
 
Some people speculate that Blockchain, the technical platform behind Bitcoin, the internet currency, could be used for the world’s exchanges and marketplaces. This would mean a massive disruption for banking systems. This would theoretically mean that all of the world’s back office systems would be automated. According to an interview in Dagens Nyheter with Sweden’s former Minister of Finance, Anders Borg, this would mean that well-educated bankers would be suddenly declassed. He compares this with how the media industry was completely transformed by digitalization, and journalists felt declassed. The deep concerns this created on the job markets paved the way for populism. The only true cure against populism is increased wealth for the people, according to Borg. People don’t want to change overnight. We want to experience security, be seen, and hear that we are important.
 
If digital job destruction does hit the finance sector – which many believe will happen – there will be many more visible upheavals in society than we experienced in the media industry, since the world has so many more financial people than journalists. On the whole, it would be a more just world, since it would be harder to force Mexican pool cleaners to pay crazy fees — a moral crime. But at the same time this development would yank the rug out from under a place it has never been yanked before — an educated middle class in the western world.

Meanwhile, the societal upheaval from digitalization, and the digital transformation of lots of other industries, will make it vitally important to have a strong, independent media to help explain and facilitate the discourse.

Politics and journalism

Over the Christmas holidays in 2015, there was a midnight raid on free journalism in Warsaw, Poland.

“All journalists, editors and news producers can be fired!” announced Piotr Glinski, the Minister of Culture. The government could then assign its own handpicked new managers to Poland’s state-run TV company, TVT, and Polish Radio, plus the public news agency PAP, and 17 local channels.
 
There was no difference at all in the wording of the official Polish explanation and the choice of headlines in the Swedish extreme rightwing publication Nordfront: “New law in Poland to clean up cultural Marxists in state-owned media.”
 
“Culture that is publicly financed should be patriotic and tell the world about Polish heroes.”
That wasn’t taken from some hate forum on the net, it’s an extract from Polish Prime Minister Beata Szydlos’s inaugural speech. And to make sure no one misunderstood it, her media spokesman, Krysztof Czabanaski, explained that it is about “changing public media to national media.”
 
In this way, Minister of Culture Glinski can justify the new media law, which gives him direct political control of media companies, through a well-worn argument from many countries today:
“Media companies are crawling with liberals and leftists.”
 
Not a word about journalism, of course. How it’s a process and a craft, and how, if it is to be non-partisan, it must be taught and practiced with no regard to your own political opinions. And of course not a word about the importance of an independent media, free from political pressure. Instead, a public statement from a member of parliament from the Law and Justice party who said: “Impartial media is an idealized myth that makes it harder to run this country.”
 
This is, of course, a view of media and democracy that will prove to be disastrous. We recognize this all too well in European countries today. Political forces that say that independent media are actually a political elite who suppress people and their true opinions are like a warped mirror where independent journalists are painted as a degenerate liberal invention that the nation must get rid of.

In an interview with the German newspaper Bild, Polish Minister of Foreign Affairs Witold Waszczykowski defended the implementation of media laws and the disavowal of the Polish Constitutional Court by saying, “The previous center-right Polish government followed a political agenda that was skewed to the left. As if the world, according to Marxist theories, was decided by fate and could only develop in one direction — towards a new mix of cultures and races, a world of bicyclists and vegetarians.”
 
People who ride bicycles and eat vegetables may be suspect in some ways to some. But government influence over such groups in a democracy should reasonably be none at all.

In Hungary, what Poland is trying to accomplish is largely already a reality. A new government body – the Media Council – has been active since 2010. It only has delegates from the ruling party, Fidesz – a nationalistic and strongly conservative party. All media groups – including individual bloggers – must register themselves with the Media Council. Media can be fined for “politically unbalanced” or just “generally unbalanced” reporting. What is balanced or not is decided by the government. The Media Council can also demand that journalists reveal their sources.
 
We must be able to see this now. How this constant hacking at media is part of a policy. How the systematic labelling of journalists as suspicious is an ideology.

And this, as well as publishers’ self-confidence, is fading as fast as their business models are crumbling. It’s starting to look more and more like a build-up of a perfect storm against a free media.
 
If we can’t manage to see this on our own home turf, we can see in Poland how quickly these political movements can be converted into laws. In Hungary we can see how they can become political practice.
 
The populist forces growing all over Europe today are all directly opposed to the media and accuse them of being partisan and of being a part of a conspiracy against the people. Let’s be clear about one thing – these forces don’t want independent media; they want politicized media.
 
If Schibsted ever doubted why we’re here at all – go back to the core, to free independent journalism. This is where we find our raison d’être. The soul of our digital ecosystems.

The craftsmanship of independent journalism is under severe attack from several directions. It needs strong and smart defenders more than ever. Schibsted should not hesitate on “to be or not to be” in journalism. You have the best story in the world on the tip of your tongue – how the strategy of the digital ecosystem saved free and independent journalism. It needs to come off that tongue and go out to the world – with confidence and self-esteem.

People and journalism

The hutongs in Beijing are aligned mainly in an east-west direction. But it doesn’t help. For an outsider it’s impossible to navigate in neighborhoods whose alleys were built under the Yuan dynasty (we in the west would call it the 1200s). Mongols under the legendary Kublai Khan established the network of streets that still sets the tone in central Beijing.
 
After an intensive week of visits and studies in the Chinese digital ecosystems, I’m on my way to a dinner down in the hutongs with my friend Tom Xiong. Once CEO of tv.nu, today he’s an entrepreneur and founder of a startup in Shanghai.
 
We connect on WeChat, asking about each other. A map comes up. I see Tom in the telephone, and he sees me. We write a few greetings and instructions and then turn on the voice function until we are 50 meters from each other and start waving.

We have just used one of 1200 services on WeChat. There isn’t any digital service you’ve heard of that isn’t already on the platform. Everything from airport parking to ordering a cook to fix dinner, or someone to do your nails or clean your home. And yes, a technically brilliant news feature with a problem – there is no such thing as free and independent news in China. But technically it's better than most news apps you see in the west. The development in China, with digital ecosystems tightly knit into the actual transaction of money for service, is what drives things like the bot frenzy, and payment solutions on chat platforms back in the western hemisphere. Facebook founder Mark Zuckerberg’s well-known fascination with China isn't just about his wife’s family background and learning the language. It’s about what his company is best at – seeing, learning, understanding and adapting with the social graph always as the foundation.
 
It’s turning into a fine evening. We talk about how the clearest needs for journalism have been turned 180 degrees. Just ten years ago, researchers were pretty much in agreement that the need for journalism emerged because citizens generally lived with an information deficit. More news and information was good for the informed citizen in a democracy. Even information whose quality could be questioned was better – in an academic sense – than less information. Partly confirmed stories could land a question on the agenda so that discussion and clarity could follow.
 
Today the situation in the grand dialog among journalistic researchers is roughly the reverse. Citizens live in a surplus of information. So why do people need journalism?
 
Media research is pretty much in agreement that the publishers’ mission must to a large extent be about verifying information, curating and explaining complex events.
 
These aren’t new assignments for a newsroom, but is the emphasis? Or are most editorial teams still generally focused on pumping out more news, when users generally suffer from information surplus?
This is a big issue. Too big to settle even on an evening like this with inspiring company in the hutongs. We claim that the award-winning Omni has grasped something that exclusively helps users curate. And Vox is also on to something, when they completely focus on explaining the news rather than reporting it.
 
A little later at a bar that is reminiscent of someone’s living room, my thoughts begin to zoom around again. The bar’s owner is what we in the West would call a hipster, although he is close to 70 and from Beijing. His bar has the largest collection of Scotch I’ve ever seen (including Scotland). The bar is tiny, but furnished in a way that makes it impossible to say if we are in Beijing, Vancouver, Stockholm, New York or Barcelona. The owner is playing Lou Reed on vinyl, the walls are decorated with his art, which could be described as a digital rework of photographic negatives. He’s working casually on his computer with something at the same time that he serves us. There are two cats on the bar counter. A modern bicycle is hanging on the wall. I don’t know if he eats meat, but this suddenly reminds me of “a new mix of cultures and races — a new world of bicyclists and vegetarians.” So far, the Polish nationalists have a point. It’s not that their analysis can’t be understood, it’s their conclusions that are outrageous.
 
Here in the bar, a new global set of shared values becomes concrete and tangible. A new community where art, culture and technology meet — without respecting any national boundaries. A commercial meeting that makes it meaningless to travel somewhere to shop — everything is the same. And it’s the same microbrew and the same conceptual restaurants and the same boutique hotels and the same brands, and the same transport company and the same big chains. But it’s a communal meeting where the center of power is a number of internet giants rather than the government of national states.
 
The young people we observed in London that morning — no matter where they’re from — would surely feel more at home with the old Chinese hipster and his digitalized art than with the community their nation-states are so desperately trying to maintain.

But what about those left behind at home? Those without sufficient brainpower or other capacities that might enable them to manage migration to the internet giants, into their promised land of technology and art. What’s to become of them?
 
How many of them will find a place in the new global community? How many jobs will its revolution – digitalization – create? And how many jobs will be destroyed?

You’re feeling it now, right? The air is thinning out again… but the connection to our thoughts about journalism are crystal clear:

This is one hell of a story.
 

Krisen i norsk medieøkonomi er dyp og omfattende. Annonsemarkedet er i rask og dramatisk endring. De amerikanske selskapene Facebook og Google tar ut hver femte krone i det norske markedet, tilsvarende fire milliarder hvert år. Og det skal bli verre; de neste fem årene vil trolig medføre langt større endringer enn de foregående 50.

Den annonsefinansierte journalistikken i Norge ligger på sotteseng. De redaksjonelle ressursene blir færre fordi vi har mistet kontrollen over det som har gitt sikre inntekter. De samme endringene finner sted når det gjelder distribusjon av innholdet. Der er det algoritmer som styrer, redigerer og gjør valg på vegne av mottakerne, og ikke norske avisredaktører. Hvis jeg skal gi en ærlig beskrivelse av situasjonen i avisene akkurat nå? Vi øser ut vann fra en båt som lekker. Ja, det er dystopisk. Men vi har lite å tjene på å tilsløre virkeligheten.

Hun var aldri redd for å tale makten imot. Hun var kompromissløs i sine meningers mot.Hun tok de svake i forsvar og sparket tydelig oppover.

Forfinet, grov, hysterisk

Med sitt forfinede frognermål, iblandet de største vulgariteter og grov bannskap, fikk hun frem sitt budskap. Og latteren var hysterisk.

Alt det Astrid engasjerte seg i gjorde hun med hele seg, og hun var nådeløst sannhetssøkende. Med sin erfaring, klokskap, retorikk, humor, rettferdighetssans og særegne personlighet, sa hun det akkurat som det var.

Hun var et fyrverkeri av et menneske. En som ikke lot seg kneble. En som yppet til debatt. En som gjorde en forskjell.

Hun var akkurat det jeg har ønsket å være i hele mitt liv – grenseløs Pippi-modig.

Hun heiet og slang med leppa

Astrid var klok og sterk. Følsom og lyttende. Og en som hatet hykleri. Hun var en kvinnelig pionér for meg og mange andre. Hennes journalistiske karriere har satt spor. Hun brant for så mye. Astrid Gunnestad var en frontfigur i mange år for ukepressen.

Hun var den kvinnen som i sin tid markerte seg blant alle mennene i Norsk Redaktørforening. Hun var den som stilte de kritiske spørsmålene og som våget å konfrontere nettopp mennene med all makt. 

Jeg var så heldig å ha henne som leder. Hun heiet og slang med leppa, coachet og motiverte: «Ellen, du får til alt!» Kallenavnet hennes på meg var Elleonåra. Jeg lover å være litt ekstra Elleonåra, Astrid, når livet utfordrer.

Utagerende og inkluderende

I all sin utagerende «galskap» var Astrid Gunnestad også en varm og inkluderende person. Hun var utrolig tøff i trynet når de offentlige slagene sto. Hun sto støtt i rollen som sjefsmegge og når hun valgte å fronte viktige saker. Hun «tilpasset» seg sjelden, men var samtidig følsom og intuitiv.

Astrid var en menneskekjenner. Hennes replikk og skarpe tunge var uovertruffen. Hun serverte verbale sverdslag akkurat når det passet henne. Og få kunne målbinde henne.

Men hun hadde samtidig evnen til å lytte. Til å være et medmenneske. Astrid hadde både lyse og mørke tråder i livsveven. Hun fikk merke at livet ikke er for pyser.

Et fantastisk yrkesliv

Hun hadde et fantastisk yrkesliv med en minnebok få kan skilte med. Astrid var en nysgjerrig sjel, og hadde en dyp kulturell kapital. Reisen fra å være ateist til å studere den katolske lære, sier mye om henne.

Astrid var til enhver tid oppdatert på samfunnsdebatten, og da jeg møtte henne under Oslo Redaktørforenings årsmøte for noen få uker siden, snakket hun om valgkampen i USA som hun fulgte intenst med på. 

Vi skålte i champagne, ja, for det kledde Astrid.

Astrid Gunnestad var en brennende sjel.

Lyset er slukket.

Takk, for festen.

Hilsen en av «jentene» dine, Ellen Arnstad, konsernredaktør i Aller Media

Da Norsk Redaktørforening reagerte på PFU-uttalelser om bruk av sitatstrek i vinter, ble Gunnar Grans bok «Forarbeid til revisjon av Vær Varsom-plakaten»  brukt flittig.  Gran skrev boka på bakgrunn av den store revisjonen som han var sekretær for i 1994. I boka ble det gjort rede for den vanlige tolkningen av bruk av anførselstegn og talestrek i mediene.

Gran sørget for å konkretisere presseetikken til hjelp både for journalister, redaktører – og publikum. Da Gunnar Gran gikk bort 12. juni i år ble nettopp dette arbeidet fremhevet. Det er god hjelp i klok og praktisk veiledning.

Vær Varsom-plakaten er den viktigste rettesnoren for norske redaktørstyrte medier. Det at vi følger og forplikter oss til disse 42 punktene er det viktigste skillet mellom ansvarlige, redaktørstyrte medier og all annen informasjon. Uten etikken, uavhengigheten og de privilegiene dette gir oss, mister vi vårt eksistensgrunnlag.

Bakgrunnsinformasjon

Noen mener det holder med VVP, mens andre lager egne etiske retningslinjer med utgangspunkt i plakaten. Det er uansett viktig å lytte til argumentasjon fra ulikt hold og ikke minst ha kjennskap til hva som er gjort og tenkt tidligere. Å skaffe seg denne typen bakgrunnsinformasjon er alltid nyttig før man tar sine egne valg.

PFU-basen, oversikten over alle avgjørelsene til Pressens Faglige Utvalg, er en viktig kilde til slik informasjon. Ofte er redaksjonene flinke til å diskutere PFU-saker og -konklusjoner som berører dem selv, men det er i tillegg mye læring i andre avgjørelser i utvalget. Alle forsøk på å systematisere og tilgjengeliggjøre dette materialet er velkomne.

Det ferskeste eksempelet er Halvard Helles og Vidar Strømmes «Kommentarutgave til Vær Varsom-plakaten» som ble utgitt i vår. Mange journalister og redaktører reagerer med skepsis når jurister går inn på pressens etiske domene. Men boka de to advokatene har laget er en veldig god oversikt over de ulike kapitlene i våre etiske regler.

Presseetiske veiledere er ikke noe nytt. Tidligere generalsekretær i Norsk Presseforbund Per Edgar Kokkvold har utarbeidet en utmerket veileder om presseetikkens akilleshæl – samtidig imøtegåelse. Presseforbundet har også utarbeidet en veileder om klager på digitalt innhold i mediene, og undertegnede utarbeidet en veileder om omtale av selvmord i kjølvannet av endringen i VVP i 2006.

Behov for veileder

Veiledning er også en av de viktigste oppgavene til oss som jobber i Norsk Redaktørforening. Vi skal bidra til at norske redaktører blir best mulig i stand til å fylle sin viktige rolle. I fjor høst utarbeidet vi en veileder om skillet mellom journalistikk og reklame. Behovet var åpenbart til stede, og tilbakemeldingen etterpå har vært at dette har vært matnyttig.

I august i fjor, i kjølvannet av plagiatdebatten, laget vi en kort veileder om sitering og kreditering.  I mai kom Redaktørjakten –  om rekruttering av kvinnelige redaksjonelle ledere. Nettdebatt, digitalt kildevern og sponsing er områder der vi ser behov for veiledere framover.

Kjernen i veiledning er ikke å tre regler nedover hodet på folk. Det er stor forskjell på å anbefale og befale.  God veiledning gir bedre oversikt og setter igang refleksjoner – noe som kan være til hjelp når man selv skal velge hvilken vei man vil gå.

Med uthevet skrift

Også her var Gunnar Gran et godt forbilde. Det handler om å gi rom for refleksjon gjennom  velmente råd. Det viktigste kommer bakerst i Vær Varsom-plakaten. Gran bidro til at plakatens oppsummerende etiske imperativ ble gjeninnført i VVP fra 1995, i en modernisert form. Det eneste som står med uthevet skrift og som alle journalister og redaktører bør bære med seg – alltid:

Ord og bilder er mektige våpen. Misbruk dem ikke!

En medieansvarslov vil – riktig utformet – kunne bety et viktig fremskritt for redigerte norske nyhets- og aktualitetsmedier og dermed for norsk journalistikk. Aps forslag tar opp i seg de vesentligste elementene som bør være på plass, dersom en slik lov skal bidra til å styrke mediemangfoldet, pressefriheten og journalistikken:

• Et teknologinøytralt redaktøransvar. Det kan høres utrolig ut, men i dag er det slik at straffeloven kun omhandler det objektive redaktøransvaret i trykte medier og kringkasting. Norsk Redaktørforening (NR) har ment at dette bør gjøres teknologinøytralt. Å omtale et objektivt redaktøransvar uten å nevne elektroniske medier når vi skriver 2016, fremstår nesten som arkaisk.
• Når det gjelder brukergenerert innhold, for eksempel innlegg i kommentarfelt, så er det primært den som skriver innleggene som må stilles til ansvar. Redaktøren vil overta dette ansvaret på visse premisser, for eksempel når:

Redaktøren har gitt forfatteren såkalt anonymitetsvern

Redaktøren ikke vil gi opplysninger som kan identifisere forfatterne av klart lovstridig innhold.

Redaktøren ikke fjerner åpenbart lovstridig innhold når han får kunnskap om det.

Dette kan bidra til å trekke fornuftige grenser som både ivaretar hensynet til levende debatter på nettet, og samtidig tvinge redaktøren til å foreta noen valg og til en viss grad å røkte det brukergenererte innholdet.

• Eneansvar for redaktøren. Dette er et system etter svensk modell, som har et rent såkalt kunstig redaktøransvar, noe som innebærer at ingen kilder, journalister, redigerere eller lignende kan holdes personlig ansvarlig for det som publiseres. Et eneansvar vil tydeliggjøre redaktøransvaret, styrke redaktørens stilling, og overflødiggjøre mye av den kildejakten vi ser i dag.
• Et styrket kildevern tar utgangspunktet i at kildevernet er til for samfunnet og samfunnsdebatten. Journalister og redaktører som har lovet en kilde anonymitet, kommer dermed i straffeansvar dersom de oppgir kildens identitet. Kildevernet går fra å være et privilegium for redaktøren, til å være et vern for kilden – ikke for kildens skyld, men for samfunnets skyld. Utgangspunktet her er svenske regler som gir et langt sterkere vern enn dagens norske regler.
• I forlengelsen av dette et etterforskningsforbud, også det i tråd med den svenske modellen (som også riktignok har noen avgrensninger), men som vil gjøre kildevernet langt mer helt og reelt.

Noen har spurt om hvem en medieansvarslov skal omfatte, særlig med tanke på avgrensning mot private bloggere, Facebook-kontoer og så videre. Jeg mener et utgangspunkt kan være å avgrense lovens virkeområde i tråd med virkeområdet for lov om redaksjonell fridom i media, som altså dekker profesjonelle nyhets- og aktualitetsmedier.

I tillegg til de nevnte punktene har NR også tatt inn punkter om blant annet:

• Plikten til å ha en ansvarlig redaktør.
• Plikten til å opplyse om hvem som er ansvarlig redaktør og utgiver.
• Redaksjonell uavhengighet (integrering av den nåværende lov om redaksjonell fridom i media).
• Ansvar i forhold til skadeerstatningsloven.
• Rettslig ansvar for reklame og annonser.

I sum mener vi at en ny, samlet og teknologinøytral medieansvarslov vil bidra til å tydeliggjøre redaktøransvaret og redaktørrollen, styrke den redaksjonelle uavhengighet og kildevernet og derigjennom bedre de journalistiske rammevilkårene i Norge.

Alt dette sagt, så er det åpenbart at en slik lov krever en skikkelig utredning og – ikke minst – forankring både i bransjen og hos politikerne. En medieansvarslov angår selve demokratiets infrastruktur. Derfor bør det i minst mulig grad være et område hvor det er mange og omfattende dissenser. Det er å håpe at ikke de politiske partiene, hverken Arbeiderpartiet som har fremmet forslaget, eller andre lar det gå politisk prestisje i en sak som denne. Til det er den for viktig.

Norsk Journalistlag har nylig gjennomført en undersøkelse som viser at vi har minst 120 lover om taushetsplikt. De inneholder over 200 taushetspliktbestemmelser. En stor del av disse gjelder Helse-Norge, til tross for at en rekke spesiallover er blitt erstattet av en generell regel om taushetsplikt i helsepersonelloven. Antallet taushetspliktbestemmelser er fordoblet siden slutten av 90-tallet (anslått til rundt 100 i Ot.prp. nr. 49 (1996–97) s. 41).

Påstander i mediene om feil i helsevesenet, møtes ofte av en ledelse som viser til taushetsplikten. Denne plikten skal sikre pasienten trygghet i møtet med helsetjenesten. Men bare opplysninger om pasienten er underlagt taushet. Interne forhold på arbeidsplassen, budsjettprioriteringer eller kriterier for inntak av pasienter, kan man uttale seg om uten å bryte taushetsplikten. Likevel har arbeidsgiverforeningen Spekter ønsket arbeidsavtaler der leger skulle pålegges taushet om alle opplysninger som kunne være til skade for helseforetaket.

Taushetsplikten kan altså lett misbrukes. Den kan brukes til å beskytte seg selv og kolleger, og tilsløre feil som er begått. Ved urettmessig å dekke seg bak taushetsplikten, blir den et maktmiddel, i stedet for et vern for pasienten. Å beskytte seg mot kritikk ligger langt utenfor taushetspliktens formål.

"Paradoksalt nok har det utviklet seg en fryktkultur i en ressurssterk yrkesgruppe med pondus."

Den forvaltningsmessige taushetsplikten gjelder for offentlig ansatte. Likevel viser vår undersøkelse at en rekke spesiallover, for eksempel spesialisthelsetjenesteloven, gir mange ansatte i helsevesenet en strengere taushetsplikt enn den forvaltningsmessige. Lovforarbeidene begrunner dette med at slike bestemmelser er utformet etter tidligere lovgivning. En slik tynn begrunnelse om tradisjon uten empiri samsvarer dårlig med krav fra Den europeiske menneskerettighetsdomstolen. Vurderingen av taushetspliktens rekkevidde må ta hensyn til hvor viktig ytringsfriheten er i en konkret sak. Ved lite sensitive personopplysninger, må det foretas en avveining mellom sakens allmenne interesse og hensyn som taler mot innsyn. Også forarbeidene til grunnlovsbestemmelsen om ytringsfrihet etterlyser en gjennomgang av taushetspliktreglene. Vi håper Forvaltningslovutvalget, som skal revidere forvaltningsloven og vurdere behovet for å samordne taushetspliktbestemmelsene, rydder opp i dette.

Fagfolk i helsevesenet forteller journalister at de blir kneblet av ledelsen dersom de setter søkelys på forhold som kolliderer med økonomiske mål. Paradoksalt nok har det utviklet seg en fryktkultur i en ressurssterk yrkesgruppe med pondus. Vi hører om leger som ikke tør å si ifra om dårlig drift eller pasientbehandling.

I forarbeidene til grunnlovsbestemmelsen om ytringsfrihet heter det at ansatte som sitter med faglige oppgaver, har både rett og plikt til å redegjøre for problemer, utfordringer og mulige løsninger på sitt fagfelt. For fagfolk besitter en kompetanse de ikke bør ha anledning til å tie om. Selv om et sykehus har en informasjonsstrategi og utpekte talspersoner, kan ikke andre ansatte gis munnkurv.

Vi har altså regler som sikrer helsepersonell ytringsfrihet. Derfor er det beklagelig at for eksempel Legeforeningen ikke kjører flere saker for retten, slik at det kan skapes presedens for ytringsfrihetens grenser. Flere som har varslet om kritikkverdige forhold i helsevesenet, har signalisert at de var villige til å gå rettens vei, men trengte juridisk støtte.

I varslingssaker er ytringsfriheten ekstra sterk, og mye tyder på at vi kunne fått rettsavgjørelser som kunne gi bedre forståelse for ansattes ytringsfrihet. I stedet inngår advokatene forlik, og viser til at dette gjelder personalsaker. Og lignende varslingssaker skjer igjen.

Noen varslere er kanskje kranglefanter, men dette er like fullt saker som dreier seg om hvilket samfunn vi ønsker. Helsefolks ytringsfrihet er nødvendig for å få frem kritikk og meninger, særlig når det gjelder bruk og prioriteringer av fellesskapets ressurser. Det er et velferdsproblem dersom utsatte grupper mister sine faglige talspersoner i helsevesenet. Mangel på reell ytringsfrihet i Helse-Norge er til skade for oss alle. Åpenhet bør være en styrke, ikke en trussel.

Kjære Mark.

Jeg følger deg på Facebook, men du kjenner meg ikke. Jeg er sjefredaktør for den norske avisen Aftenposten. Nå skriver jeg til deg for å fortelle at jeg ikke vil etterkomme kravet om å fjerne et dokumentarfoto fra Vietnamkrigen tatt av Nick Ut. Ikke nå, og ikke i fremtiden.

Kravet om å fjerne bildet fra vår Facebook-side kom i en e-post fra Facebooks kontor i Hamburg natt til onsdag. Mindre enn et døgn etter at e-posten ble sendt, og før jeg rakk å gi dette svaret, grep dere inn selv og slettet både Facebook-posten og bildet.

For å være ærlig, har jeg ingen illusjoner om at du vil lese dette brevet. Når jeg likevel gjør et forsøk, er det fordi jeg er opprørt, skuffet – ja, egentlig også redd for hva du er i ferd med å gjøre med en grunnpilar i våre demokratiske samfunn.

Først litt bakgrunn. Den norske forfatteren Tom Egeland postet for noen uker siden et innlegg på Facebook om og med syv fotografier som endret krigshistorien. Dere fjernet så det nevnte bildet av en naken Kim Phuc løpende fra napalmbombene, et av verdens mest berømte krigsbilder.

Tom gjenga deretter kritikken fra Kim Phuc mot Facebook om at bildet av henne var bannlyst. Facebook reagerte så ved å utestenge Tom fra muligheten til å poste innlegg.

Hør, Mark, dette er alvorlig. Først lager dere regler som ikke skjelner mellom barnepornografi og berømte krigsbilder. Så praktiserer dere reglene uten rom for sunt skjønn. Deretter sensurerer dere også kritikk av og debatt om avgjørelsen – og straffer den som våger å kritisere.

Facebook er til glede for en hel verden, også for meg personlig, på flere plan. Jeg holder for eksempel kontakt med mine brødre i en lukket gruppe som har vår 89-årige far som sentrum. Dag for dag deler vi gleder og bekymringer.

Facebook er blitt en verdensledende plattform for spredning av informasjon, for diskusjon og for sosial kontakt mellom mennesker. Dere har fått denne posisjonen fordi dere fortjener den.

Men, kjære Mark, du er nå verdens mektigste redaktør. Selv for en stor aktør som Aftenposten er Facebook vanskelig å komme utenom. Vi vil jo egentlig ikke utenom heller, for dere tilbyr oss en god kanal for spredning av vårt stoff. Vi ønsker å nå ut med vår journalistikk.

Men selv om jeg er sjefredaktør i Norges største avis, må jeg innse at du begrenser mitt rom for å utøve redaktørgjerningen. Det er hva du og dine underordnede gjør i denne saken.

Jeg synes du misbruker din makt, og det på en måte jeg har vanskelig for å tro at du har tenkt godt gjennom.

La meg gå tilbake til det nevnte bildet av Nick Ut. Napalmjenta er det mest ikoniske dokumentarfotografiet fra Vietnamkrigen. Her spilte mediene en avgjørende rolle ved å fortelle andre historier om krigen enn dem makthaverne ville skulle ut. De skapte en holdningsendring som bidro til at krigen tok slutt. De bidro til en åpnere og mer kritisk debatt. Det er slik et demokrati må fungere.

Det liberale, åpne samfunnet som vokste frem i USA etter Vietnamkrigen la også grunnlaget for at et fenomen som Facebook kunne vokse frem.

En viktig rolle for de frie og uavhengige mediene er av og til å bringe informasjon – også bilder – som er ubehagelige, som makthavere og kanskje også vanlige mennesker ikke orker å forholde seg til, men som nettopp derfor kan være viktige.

«Hvis frihet betyr noe som helst,» skrev engelskmannen George Orwell i forordet til Animal Farm, «er det friheten til å fortelle det som andre ikke ønsker å høre.»

Mediene har ansvar for å vurdere publisering i hvert enkelt tilfelle. Det kan være et tungt ansvar. Den enkelte redaktør må veie for og mot.

Denne retten og plikten, som alle verdens redaktører har, bør ikke undergraves av algoritmer kodet på kontoret ditt i California.

Mark, se for deg en ny krig der barn blir ofre for tønnebomber eller nervegass. Vil du igjen avskjære dokumentasjonen av grusomhetene fordi et lite mindretall kan tenkes å bli støtt av å se bilder av nakne barn, eller fordi en pedofil ett eller annet sted kan tenkes å se på bildet som porno?

Facebooks Mission Statement fastslår at målet for dere er å «make the world more open and connected».

I praksis gjør dere dette kun i en helt overfladisk forstand.

Ikke å skille mellom barneporno og dokumentarbilder fra krig bidrar til en fordumming som ikke bringer mennesker nærmere hverandre. Å late som om det kan lages felles globale regler for hva som kan og bør publiseres, kaster blår i øynene på folk.

Det siste tiåret har vist hvor mye uforutsigbart og destruktivt som kan skje når publisering ikke tar noe hensyn til kontekst.

Striden omkring Muhammed-karikaturene som oppstod høsten 2005 og ennå er en aktuell debatt, fikk uante konsekvenser nettopp fordi konteksten og den opprinnelige begrunnelsen for publisering ble sett bort fra.

Tegningene ble satt inn i helt nye sammenhenger, sensurert og fordømt ut fra påstått universelle religiøse regler. Resultatet ble store demonstrasjoner, vold og drap – og en fortsatt potent trussel mot ytringsfriheten. Noen aktører må leve med politibeskyttelse den dag i dag.

Facebook ble ikke globalt før det verste av striden var over. Din tilnærming, Mark, ville kanskje ha vært å forby publisering av tegninger av Muhammed? I så fall ville Facebook på sjablongmessig vis ha stilt seg på de mest reaksjonære religiøses side – mot ytringsfriheten. Dere ville ha overstyrt den enkelte redaktørs skjønn. Vi som sto oppi det måtte veie for og mot dag for dag – og ta beslutningene ut fra virkeligheten vi befant oss i. Den var – og er – annerledes i Oslo enn i Karachi.

Striden om tegningene viser hvor umulig og ulogisk det er å leve med universelle publiseringsregler i en tid som er multireligiøs, multikulturell og multi-det-meste. Alt av menneskelige praksiser varierer sterkt både geografisk, politisk, sosialt og økonomisk.

Det minste Facebook bør gjøre for å være mer i pakt med sin tid, er å innføre geografisk differensierte retningslinjer og publiseringsregler. Dessuten bør Facebook skille mellom redaksjoner og andre brukere av Facebook. Redaksjoner kan ikke leve med deg, Mark, som overredaktør.

Disse tiltakene vil likevel bare mildne problemene. Hvis Facebook har andre mål enn kun å være størst mulig og tjene mest mulig – og det er jeg fortsatt overbevist om at du har, Mark – bør dere gjennomføre en omfattende revisjon av måten å operere på.

Dere er en fin kanal for folk som vil dele musikkvideoer, familieselskaper og andre opplevelser. På dette planet bringer dere folk nærmere hverandre. Men hvis dere vil øke den reelle forståelsen mellom mennesker, må dere tilby mye mer frihet til å møte bredden av kulturelle uttrykk og diskutere saker av substans.

Dere må også bli mer tilgjengelige. I dag er det slik at hvis det overhodet er mulig å få kontakt med en representant for Facebook, er det beste man kan håpe på korte, formalistiske svar, med stive henvisninger til universelle regler og retningslinjer. Tar man seg den friheten å utfordre Facebooks regler, møtes man som kjent med sensur. Og protesterer man mot sensuren, straffes man, som Tom Egeland ble.

Jeg kunne ha fortsatt, Mark, men må stanse her. Jeg har skrevet dette brevet til deg fordi jeg er bekymret over at verdens viktigste medium begrenser friheten fremfor å prøve å utvide den og fordi dette skjer på en tidvis autoritær måte. Men jeg skriver også – og det håper jeg at du forstår – fordi jeg har et positivt syn på mulighetene Facebook har åpnet. Jeg håper bare at du bruker mulighetene bedre.

Vennlig hilsen Espen Egil Hansen Sjefredaktør og administrerende direktør Aftenposten

PS. Jeg legger ved Aftenpostens 73 år gamle karikaturtegner Inge Grødums kommentar til den sensuren Facebook bedriver. Hva sier algoritmen? Er den innenfor?

Nylig sto norsk presse på hodet. Sjefredaktør i Aftenposten, Espen Egil Hansen, hadde skrevet brev til selveste Mark Zuckerberg i Facebook: «Dear Mark». En tekst som var tilsynelatende modig, tilsynelatende vesentlig og tilsynelatende hadde gjennomslag. Kommentaren drev gjennom endring, gjorde den ikke? Den gjorde alt rett, den ble spredt viralt — gjennom Facebook. Den gikk inn i Aftenpostens nettverk av internasjonale medier, ble referert til over hele verden, og gav statsminister Erna Solberg fem minutters skinn av å være en slags Jeanne D´Arc på vegne av det frie ord.

Alle suksessparameter for aviskommentatoren kunne man altså krysse av på: Gjennomslaget, lesingen, delingen. Men altså tilsynelatende. For om kommentaren var analytisk var den basert på feil analyse. For å sitere Ben Thompson, en av de stemmene det er verdt å lytte til om teknologiutvikling. Han skrev om brevet: «That was pretty amazing, and I´m not sure that is a compliment».

Det som står på spill for Hansen er at Facebook har stjålet Aftenpostens, ja hele mediebransjens, forretningsmodell. Ikke bare har mediegiganten rappet inntektsmodellen — de har til og med fått oss alle til å jobbe for dem helt gratis ved å levere all data om oss selv — ukontrollert — til en gigant som er i ferd med bli en koloss. Føydalherren Facebook, kaller Evgeny Morozov, forfatter og vitenskapshistoriker, giganten i Morgenbladet.

Aftenposten har ikke bare gitt data fra seg gratis, men betalt store summer hver måned til Facebook for å sanke trafikk. Og slik lærer vi teknologien å bli stadig smartere — ha stadig mer kontroll.

For denne genistreken er det at Mark Zuckerberg, mannen Espen Egil Hansen maner til dyst, har sust oppover listen over verdens mest formuende: I fjor klatret Zuckerberg 10 plasser på Forbes´ liste over verdens rikeste — fra 16. til 6. plass: 11 milliarder dollar rikere enn året før. Han er nå god for 44,6 milliarder dollar. Det er altså ikke David mot Goliat vi ser, det er kjempen Gulliver som vifter bort soldater som småmaur. Det er ikke seier når Facebook gjennom sine offisielle representanter lover at de skal tillate det historiske og ikoniske bildet av den nakne jenten som løper bort fra napalmbomber — det er en Pyrrhosseier. Og som vi vet vant den greske hærføreren Pyrrhos av Epirus to seire over romerne — men til meget stor pris. Pyrrhos hadde færre tap, men romerne hadde så mye større tilgang på menn. «En slik seier til, og jeg er fortapt», sa han — før han døde i et gateslag.

Under Aftenpostens skinnseier ligger imidlertid noe langt mer alvorlig og ulmer. En ting er hva Facebook gjør med debatten: Vi kan snakke om datasanking, om algoritmer og globalisering. Vi kan snakke om kunstig intelligens, filterbobler og ekkokamre. Vi kan snakke om postfaktuelle samfunn — og om hva som skjer når stadig flere av oss konsumerer nyheter gjennom mobiltelefonen. Ifølge en fersk rapport fra amerikanske Niemand Lab vil det føre til økt klasseskille mellom de som får til den gode informasjonen og de som blir nyhetsunnvikere.

For det vi ser er konturene av en annen verden der demokratiet er truet av langt mer skremmende krefter enn en algoritme som fjerner nakenbilder fra Facebook.

«Bulking up is a global trend», skrev nylig The Economist. I USA — driveren bak den vestlige kapitalismen — sørger nå de hundre største selskapene for 46 prosent av bruttonasjonalproduktet. De fem største bankene sitter på 45 prosent av alle aktiva. Det er opp tjue prosent siden år 2000.

Rundt 30 prosent av alle utenlandske investeringer flyter gjennom skatteparadisene. De store teknologiske gigantene har 30.000 lobbyister i Brussel.

Mer fra The Economist: I 1990 hadde de tre største bilprodusentene en markedsverdi på 36 milliarder dollar og 1,2 millioner ansatte. I 2014 hadde de tre største selskapene i Silicon Valley markedsverdi på over en billion dollar og — hold pusten — 137.000 ansatte.

Hvor forsvinner så pengene? Antikorrupsjonsforskerne i Tax Justice Network har nylig vist at amerikanske multinasjonale selskap i dag sender 25–30 prosent av profitten ut av land de produserer i. Over halvparten havner i skatteparadiser. Dette er det som er den store utfordringen bak kolossenes dominans. Det har begynt å irritere flere, men spørsmålet er om motstanden er for stor. Når EU-kommisjonen nå har krevd Apple for 13 milliarder euro i skatt, er det til store protester. 185 amerikanske toppsjefer har gått sammen om å skrevet brev der de påstår at dette er alvorlig selvskading.

For hvem?

The Economist minner om historien: Fremveksten av den nye stål- og oljeindustrien samt oppfinnelsen av elektrisitet og forbrenningsmotoren i siste halvdel av 1800-talet, førte også til stor konkurranse med påfølgende fremvekst av giganter. De drev konkurrentene bort og dyrket tett samrøre med politikerne. Tilbakeslaget som kom ble voldsomt og destabiliserte Europa i flere tiår. Som vi vet.

Hvor står vi nå? I følge den danske forfatteren Kaspar Colling Nielsen, ekstern lektor ved Copenhagen Business School er «markedet blitt større enn oss — og vi kan ikke lenger regulere det».

I en meget interessant serie om det postfaktuelle samfunn i avisen Information sier han at «Det store problem er, at kapitalstrømmene ser ud til at foretrække diktaturer og teknokratier frem for demokratier — og det truer den vestlige civilisation.»

Han utdyper: «Grundlæggende tror jeg, vi er fucked som samfund.»

Legg til fremtidsscenarier om automatisering av jobber; at roboter er klar til å ta over er udiskutabelt. Arbeidsløsheten vil øke dramatisk i verden — med påfølgende generasjonskonflikt.

Legg til at klimakrise, krig og uro vil drive millioner på flukt; Islamisme og høyreekstremisme på frammarsj i Europa; Stadig mer heterogene samfunn — der sjia-sunnikonflikter er noe man må forholde seg til —  i svenske byer.

Det er lett å bli mørkredd.

Sannheten er imidlertid at vi her — i denne nordlige fliken av verden har et sjeldent momentum. Å skusle dét bort vil være et av vår tids aller største mistak. For vi har ennå velfungerende demokratiske institusjoner. Norden scorer fremdeles skyhøyt på alle måleparameter — vi har utdanningsinstitusjonene — og et velfungerende lokaldemokrati. 

Til og med har vi ganske skikkelige og brede debatter både i trykte og digitale kanaler. Vi har en sjanse til å utvikle og teste modeller for en ny tid.

Kaspar Colling Nielsen snakker i Information om å bli politiske forbrukere, andre har begynt å snakke om å prøve borgerlønn. Vi kan kan teste ut, som Sverige gjør nå —  å kutte skatt på reparasjonerfor å stimulere til mer gjenbruk . Vi kan gå sammen med de andre nordiske landene på enkelte politikkområde, transport og klima for eksempel. Fordi vi kan.

Vi kan kjempe for å gjenvinne kontroll over datafangsten — og har fremdeles rom til å skape solide alternativ. Vi har teknologien til det.

Colling Nielsen siterer Zygmunt Bauman (kjent polsk sosiolog) som nylig sa i et intervju at den nye makten er global, mens den eneste legitime demokratiske makten er lokal.

Da er det faktisk få som vil være bedre egnet til å bevise nettopp det enn samfunn med gode demokratiske institusjoner som de nordiske.

Men da må vi ville det sterkt nok. For to uker siden skrev jeg om Jyllands-Posten som nå skal satse på «livsstils- og samlivsstoff» under tittelen En æra er over. Skiftet innvarsler en tid der mediene ikke lenger kan være tydelige meningsbærere — fordi det ikke lønner seg.

Dersom mediene dør, dør vi fordi vi er så mette at vi ikke ser for oss at det går an å bli sultne igjen, fordi vi har for små ambisjoner, er for nærsynte, tenker for kortsiktig, vil for lite. Kan for lite.

Fordi vi blir så opptatt av pyrrhosseire. Som å skrive brev til Mark Zuckerberg og sole oss i glansen av svaret som aldri kom.

Takk for maten-tale fremført på Redaktørforeningens høstmøte 31. oktober 2016:

I follow you on Facebook, but you don’t know me.

You might say «Oh no, stop! Not one more Norwegian editor in a t-shirt!»

Well. You are right. Still, Mark, listen. This is serious. This is very serious. This is even more serious than last time.

I am political editor at the Norwegian business daily Dagens Næringsliv. Or as you would have said it in Facebook-terms: I am part of «the content and policy operation team» at Dagens Næringsliv. But we call that editing.

I am writing this letter to inform you that this evening Norwegian editors are gathered here in Oslo. We have been eating dinner. And we have been talking about you. Therefore, as you may understand, we are a bit gloomy.

Let me tell you this: We are so gloomy, that if you don’t listen, we will not – and I repeat: not – publish pictures of our food on Instagram. And not one of us will post selfies from this evening on Facebook to tell our friends that we «Sitter her og koser oss med noe godt i glasset».

At least not until next week.

As you might remember, Espen Egil – you know, the first guy in a t-shirt – was a bit upset about a picture that you wanted Aftenposten, the prime minister and everyone else to delete from Facebook. You changed your mind, and thanks for that.

But that was just one picture. Now let us talk about what this really is about.

To be honest, I have no illusions that you will read this letter. The reason why I will still make this attempt is that I am upset, disappointed – well, in fact even afraid. Or desperate. Outdated. And even worse: Disrupted.

First some background.

A few years ago Norwegian editors never wore t-shirts at work. They wore suits and ties, smoked cigars and had leather chairs and oak tables in their big corner offices. And they looked grown-up. Now we try to look like 20-somethings working for a startup in California.

"You might say that this is a give and take. However, we give. And you take. For us this is not working any longer."

Listen, Mark. First, you make us publish our content on Facebook so that people do not need to pay for our papers anymore. Then you take our advertisers.

You might say that this is a give and take. However, we give. And you take. For us this is not working any longer.

Facebook is for the pleasure and benefit of the whole world, myself included, on a number of levels. Espen Egil keep in touch with his brothers. I keep in touch with a bunch of people I have never met. And I call them «friends». Some of them post pictures of flowers. And sunsets.

And you send me reminders about birthdays. Every day. You have created the world’s most impressive birthday-machine. Now we are fully aware that every single day is somone’s birthday. So – thank you!

And congratulations.

Dear Mark, you are the world’s most powerful editor. And let me tell you this: This is not about a picture from the Vietnam war. So let us just move on from this Espen Egil-incident. This is about the economy.

Mark, let me tell you this: The situation for traditional media – let me say this in a Facebook-language you will understand:

It’s complicated.

Facebook’s Mission Statement states that your objective is to «make the world more open and connected». For us this means downsizing. We offer our journalists «slutt-packs».

Let me explain: It is like unfriending someone. Except you have to look them in the eye – and pay them a lot of money.

Therefore, what we need to do is this: Let’s make media great again. You know – old media.

The least Facebook should do in order to be in harmony with its time is to open an office in Bergen. You might even get state aid if you do so, like TV 2 is begging for – and likely will get. You might say «Why? What’s wrong with Bergen?» However, the real question is «Why? What’s wrong with Norwegian politicians?»

Editors cannot live with you, Mark, as a master editor. Or – we can, actually. But we have a hard time living with you as a master competitor. Except NRK, of course. In the midst of a media crisis, Thor Gjermund still has a license. A license to chill. He does not have to worry about user payment or advertisers. So he is truly someone you should consider putting in the category «close friend».

"It is like being a young, attractive woman. In an elevator. Alone. With Donald Trump."

But the rest of us – we have a problem. Simply because we cannot afford you.

Mark, let me try to explain how this feels for us.

It is like being a young, attractive woman. In an elevator. Alone. With Donald Trump.

I would not say that you are groping. But it does not feel good to be disrupted either.

I could have continued, Mark, but I have to stop at this point. I have written this letter to you because I am worried. Journalists want to have their paychecks. We need to send reporters to Italy to buy lip cream. And this autumn all our commentators are in the United States for weeks and weeks.

But you messed with our business model.

So, Mark, forget about that picture. But please: Send our money back. Bring back our business model. Or could you – at least – pay some taxes?

If that is not possible, I might have one other suggestion for you. Tonight we have eaten salmon. We had delicious deer. And chocolate. And we have been drinking, of course. Quite a bit of wine.

So: Could you pick up the bill tonight?

If you do, Mark, we promise that we will keep feeding you.

Thank you very much!

«Du har gjort en elendig jobb. Du har sparken.» USAs neste president har elleve års erfaring med reality-serien The Apprentice, hvor hans oppgave har vært å fyre av en serie harde punclines til håpefulle lærlinger (for en serie eksempler, se her). Men fordi dette er realityshow, trengte vi ikke å ta det på alvor. Ellers ville vi vel ment at en slik tone, en slik omgangsform var ubehøvlet, umulig – og uønsket? Under valgkampen har Donald Trump tatt med seg denne uvirkelige sjangeren til talerstolen på folkemøtene. Med suksess. Han er nå blitt verdens mektigste mann. Uvirkelig, sier mange.

Eksemplene på presidentkandidat Trumps realityshow kunne vært mange. Men ta dette: På tampen av valgkampen skjelte Trump ut Barack Obama for å ha verbalt angrepet en av hans tilhengere. Det gjorde Obama beviselig ikke. Virkeligheten forstyrret ikke Trump ett sekund. Trumps fremstilling av hva som skulle ha skjedd på Obamas folkemøte, var upåvirket av slike kjedelige trivialiteter. Sannheten ødela Trumps narrativ (se denne), men det bekymret ham tilsynelatende ikke. Hendelsen var langt fra unik for Trumps valgkampstrategi – og den illustrerer hvorfor så altfor mange aldri tok Trump på alvor. Han konstruerte, han overdrev, han løy. Akkurat som i et realityshow. Han vet at det fungerer. At det går hjem.

Her hjemme har denne gråsonen mellom virkelighet og fantasi engasjert mange i høstens litteraturdebatt. Kan forfattere bare «ta» biter av ekte folks virkelige liv, elte bruddstykkene inn i en roman, pirre markedet med denne utydeligheten og derved få oppmerksomhet og kanskje også boksalg? Debatten har skapt en diskusjon om litteratursjangre og hva som er romanens eksistensberettigelse. Og som for så mange diskusjoner, den er ikke splitter ny. Vi kjenner den vel igjen fra filmen om Kon-Tiki, der familien til Herman Watzinger satt rystet tilbake etter at Watzingers karakter ble endret fra slik han egentlig var til noe annet – av hensyn til dramaturgien?

Forlagene har imidlertid ikke vært like engasjert i høstens litteraturdebatt som dem som er blitt benyttet i denne sjangerblandingen, og oss lesere. Uansett oppfatter jeg ikke debattens egentlige kjerne som å handle om sjangre. Den handler om etikk, og forlagenes respons på debatten viser at de åpenbart ikke har gjort stort på dette området siden forrige gang forlagenes etikkarbeid var på agendaen, for tre år siden. Den gang var bransjen «farlig nær» å utarbeide felles etiske retningslinjer. Slik gikk det ikke, interessant nok. Utkastet ble likevel tatt vare på i Gyldendal, og benyttes til internt bruk – men må ha havnet i skuffen andre steder. Hvorfor har ikke forlagene sett at etikken er dreiemomentet i de fleste publisistiske avgjørelser? Jeg vet at de gjerne henviser til hva juristene deres har sagt i forkant av en utgivelse. Det er et hardt budskap til en som mener seg urettmessig utsatt for krenkende litteratur. Jeg synes det er underlig at forlagene i så liten grad kan vise til strukturert, etisk arbeid – slik pressen kan det, i kraft av Vær Varsom-plakatens retningslinjer og PFUs mange uttalelser.

Og reality-viskelæret jobber seg videre gjennom samfunnsordenen vår. Den muligheten sosiale medier har gitt til å skape oss selv som en konstruksjon, via pseudonymer eller nicks, og slik delta på lik linje som premissleverandører i all verdens diskusjoner, har pågått så lenge nå at vi knapt stusser over det. Men hva gjør det med samfunnsdebatten og samfunnet vårt at noen gjør kildekritikk mulig – ved at de deltar med navn og eventuell posisjon og historie – mens andre kan bidra som «Donald Duck» eller et hvilket som helst påhitt av et navn – og også påhitt av standpunkt og resonnementer? Fascinerende nok er vi også havnet der at de virker å ta sin konstruksjon såpass på alvor at det synes som om de tror de faktisk finnes.

Innimellom kræsjer disse «virkelighetene» sammen – som da NRK formidlet intervjuet med tyve år gamle Nano som mente seg født i feil art, at hun egentlig var en katt. I intervjuet krabber Nano rundt i leiligheten sin, mjauer og skraper på døren. Innslaget skapte store protester – også til Kringkastingsrådet og PFU. Men Nano var fornøyd, hun hadde fått formidle hvordan hun «er». For oss utenforstående var innslaget forvirrende og manglet fullstendig kontekst. For insidere i miljøet kom protestene overraskende. Skulle man ta det på fullt alvor?

Virtual Reality er den neste store tingen i mediebransjen. Heretter vil vi – med VR-briller – kunne få en helt annen opplevelse av «virkeligheten». Vi kan til og med delta i den. Journalister kan skape journalistikk på en helt ny måte. Dokumentarister kan lage dokumentarer slik vi aldri før har sett dem. Uttrykket «brukeropplevelse» vil få sin versjon 2.0. Et slikt verktøy, en slik formidlingsform, setter redaksjonene og dokumentarister på store etiske utfordringer. Researchen må være pinlig nøyaktig for å kunne lage en fremstilling som yter sannheten rettferdighet, som sikrer at vi ikke blir forledet og forvirret. Det er i kortform ressurskrevende. Ellers vil det som gir seg ut for å være en nyhet, i virkeligheten være en fiksjon. Hvilket mange allerede mener at mye journalistikk faktisk er.

Her hjemme blir det på kort sikt mest interessant å se hvordan Trumps seier slår inn i det politiske landskapet. Hvem vil forsøke å bli en norsk versjon av en reality-maker? Eller kan vi håpe at vårt lille land i seg selv er en garantist for at «juksene viser seg» hos den som vil forsøke seg på slikt ureint trav?

Etikerne burde i sannhet hatt gode tider i disse dager. Hvis vi tar utviklingen på alvor. 

Facebook-toppmøtet mellom statsråd Sylvi Listhaug og skuespiller Kristoffer Joner ble ukens store snakkis, og frontene har vært akkurat så steile som de gjerne er i en god og engasjerende konfliktsak. Det er da også mye å si om en selvrettferdig statsråd, som kupper inntrykket av Regjeringen, mens sjefen forhandler budsjett. Det er også mye å mene om en interesseorganisasjon for asylsøkere, som fører publikum bak lyset i et pengeinnsamlingsstunt. Dette er blitt sagt og ment over alt, flere ganger, som det gjerne blir i vår tid.

Saken føyer seg pent inn i rekken av saker som utløser spørsmål om de tradisjonelle medienes plass i en ny, politisk tid.

Selvransakelse etter Trump

Etter Trump-valget i USA har amerikanske og britiske medier satt i gang en omfattende selvransakelse. The Guardian samarbeider med Columbia Journalism Review, og undersøker hvordan det ble prioritert, tenkt og vurdert underveis. Bakteppet er påstander om at medienes løpende og omfattende dekning av hver eneste elleville tweet og påstand fra Donald Trump bidro til så mye gratis reklame, at veien til Det hvite hus ble lagt åpen for ham.

Den andre påstanden er at mediene tok et langt steg bort fra en relativt balansert dekning. Blant annet erklærte et langt større antall medier enn normalt sin støtte til Hillary Clinton underveis. Begge deler kan ha påvirket valget, på ulike måter.

Trumps regi

Undersøkelsen prøver å forstå hvor veien går videre for mediene i møte med de nye politikerne og deres muligheter for direkte kommunikasjon med velgerne.

Donald Trump startet for eksempel dagen med å tvitre oppsiktsvekkende meldinger ut til mange millioner følgere, på det meste 13 millioner, og mediene hang seg på. Mye TV-tid og spalteplass ble brukt på å samle inn reaksjoner på form og innhold, og det var populært. Så populært var det, i form av klikk og engasjement, at mye annet politisk stoff druknet.

I en vanlig valgkamp ville arbeidet til journalist Daniel Dale i Toronto Star gjort større inntrykk. Han faktasjekket alt Trump sa og meldte i valgkampen. Han fant 560 faktafeil, opp til 20 om dagen, og gjorde slik sett en grundig og god journalistjobb. Det gjorde også New York Times med sine avsløringer av Trumps forretningsdrift, Washington Post med saker som «pussygate», og flere andre redaksjoner.

Skepsis til mediene

I gamle dager ville hver av disse sakene vært sterke nok til å sette dagsorden, og kanskje snu en stemning. Men nå er nyhetsbildet og mediebildet fragmentert og springende, og en politiker som Trump trenger ikke å forholde seg til disse sakene. Han kan sende ut sin egen versjon, i egne kanaler, og vise til at mediene, som vanlig, motarbeider slike som ham. Det har klangbunn. Det har også klangbunn blant Sylvi Listhaugs følgere, og det er ikke rart.

Sentralisert mediesamfunn

Kritikken om forutinntatte medier er kjent i Norge, som i mange andre land. Om noen av oss ikke går med på at vi er så venstrevridde som mange vil ha det til, erkjenner vi i hvert fall at mediefolk har ganske lik bakgrunn, og kanskje ser verden litt likt. Hvor sterk den tendensen er, slo meg egentlig ikke før jeg flyttet til Oslo, selv om mistanken har vært der.

For Norge er et sentralisert mediesamfunn. Jeg har bodd 90 prosent av livet mitt på Vestlandet og fire år i Oslo. Jeg slutter ikke å la meg forbause over det tette nettverket av journalister, politikere, PR-folk og organisasjoner i hovedstaden. «Alle» kjenner hverandre, og har gjort lenge. Oslo er og blir en andedam, akkurat som alle andre byer i Norge, men denne andedammen har sterkere definisjonsmakt. Veien til spaltene og skjermene, og dem som siler innholdet i riksdekkende kanaler, er kort.

Verdensbildene i andedammen er tilsynelatende variert - her finnes jo både Klassekampen og Dagens Næringsliv og Vårt Land - men er på mange områder forbausende like. Mistanken om at journalistene tenker ganske likt, og ser verden fra noenlunde samme sted, er ikke ubegrunnet. Mistanken om at journalister elsker metadebatter er heller ikke løsrevet fra virkeligheten.

Tydeligere journalister

Angelica Heggelund (13) døde nyttårsaften av en forferdelig, psykisk sykdom: Spisevegring.

Det er opp til retten å avgjøre om mor har noen grad av straffbar skyld for sykdommens tragiske utfall. Politiets etterforskning har endt med alvorlig tiltale mot mor for grov mishandling med døden til følge. Camilla Heggelund anklages for å ha holdt datteren unna behandlere i helsevesenet de siste månedene. Blant annet ved å flytte fra kommune til kommune høsten 2015 da barnevern og helsevesen etterlyste pasienten.

I april neste år vil dommere vurdere hvorvidt mors valg om avsondret tosomhet på en hytte i Valdres satte datterens liv i fare på straffbart vis. Ingen betviler hennes store sorg.

Men på vegne av norske barns rettssikkerhet, er det overmåte viktig at denne saken belyses i en rettssal. Etter gjennomgang av et stort antall kilder kan vi slå fast at det er mange lærepunkter når en foresatt utviser påfallende adferd over tid. Hvorvidt grensene for å varsle barnevern bør dras tidligere, er et spørsmål som for eksempel skoleansvarlige må reflektere over.

Camilla Heggelund har etter eget valg benyttet sin rett til å ytre seg offentlig om datterens død og tiltalen flere ganger, under fullt navn og for åpent kamera, blant annet på TV2. Men hun har bare villet fortelle til medier som ikke stiller kritiske spørsmål tilbake etter å ha sjekket dokumentasjonen og opprinnelsen for de påstander hun fremfører. Det er verdt å bemerke at Heggelund også overfor politiets etterforskere bare har villet avgi såkalt «fri forklaring», men har motsatt seg å svare på konfronterende spørsmål.

Camilla Heggelund vil få anledning til å forklare seg i retten. Det er bra.

Men onsdag om fire dager er det innkalt til pressekonferanse for en bok om Angelicas død.

Boken utgis av Jon Gangdal på et lite bærumsforlag. Aschehoug droppet i høst manuset som forelå fra sin utgiverliste. Gangdal bekrefter at mor har bidratt til bokprosjektet.

Det gjør at ikke alle ser frem til boklanseringen.

Mors rettigheter skal og må ivaretas. Samtidig har det vært helt nødvendig å undersøke flere sider av denne saken, både før og etter Angelicas død. Og det er grunn til å stille spørsmål ved andre samfunnsaktørers valg da tragedien var et faktum – for eksempel media.

Budstikkas arbeid med et stort antall kilder i lokalmiljø og relevante etater siden januar 2016 har avdekket et repeterende mønster hos Angelica Heggelunds mor: Utstrakte hender som har form av forsøk på realitetsorientering eller konfrontasjon fra andre foresatte, naboer, skole, behandlere, helsepersonell og barnevern har blitt avvist i tur og orden.

Det er dokumentert at Heggelund har avsluttet samarbeid med naboer og fagfolk som stilte spørsmål ved hennes valg av løsninger på opplevde konflikter.

Her ligger kanskje noe av forklaringen på hvordan tragedien kunne ende så fatalt: Etater som skolevesen, helsevesen og barnevern går naturlig tungt inn for samarbeidslinje med et sykt barns eneste omsorgsperson. I denne konkrete saken strakk de seg ekstremt langt, som da mor eksempelvis fikk være med å bestemme klasser ut fra sine spesielle omtaler av andre barn.

Den gang hadde mors egne hjelpere i NAV-systemet allerede for mer enn et år siden slått formelt varsku til barnevernet om hennes evne til å ha omsorg for barn.

Det skjedde i februar 2014, nesten to år før barnet døde.

Samfunnet har tvangsmidler. Om disse kunne ha reddet Angelica Heggelund, får vi aldri vite. De ble ikke brukt. Det gjør vondt å tenke på.

Angelicas liv i småskolealder er godt dokumentert. Ikke fordi det var noe galt med barnet før hun ble syk; Angelica var en talentfull håndballkeeper og en jente med lekekamerater i alle småskoleårene. Det er mors mange bekymringer og behov for kontroll av datterens omgivelser som gjør notatbunken voksende fra første klasse. Og som gjør at andre foreldre flere ganger må be skolen om hjelp på vegne av sine barn i gitte situasjoner.

Fagmiljøene i skole, helsevesen og barnevern må i etterkant av denne saken ta en åpen debatt om hvor de skal sette grensene overfor ytterpunkt i kategorien «sterkt involverte foreldre». Ifølge professor Øyvind Kvello er det generelt visse kjennetegn som går igjen hos foreldre som ender med å rømme fra hjelpeapparatet: De søker taktisk etter arenaer hvor de blir trodd og unngår motstand, og er lite villige til å nyansere egne oppfatninger.

Den setningen bør kanskje også journalister og redaktører over hele landet merke seg.

For etter Angelicas tragiske død skulle det bli flere ofre i denne saken: Barn, hvis rettssikkerhet norsk offentlighet har brydd seg lite om. Nemlig noen jenter i Lommedalen som var mellom seks og ni år da de kjente avdøde.

Seks til ni år! Småskolebarn. Kjenn på den.

En historie fra Angelicas mor – nedtegnet skriftlig på rektors kontor – omhandlet hva en yngre småskoleelev angivelig skal ha sagt til hennes datter (9) i en svømmehall. Dette blir noen måneder senere til en annen historie: Nå utpekes et annet barn som «skyldig» i å ha uttalt at en badedrakt «satt stramt». Med nye detaljer om «mobbeblikk» og spisevegring som umiddelbar følge av replikken, ifølge mor på TV. Denne forklaringsmodellen bak sykdomsutbruddet fremstår mildt uttrykt mangelfull.

5. januar i år – nesten fire år etter at Heggelund flyttet fra Gullhaug-nabolaget, skjer det absurde:

 Alle landets toneangivende riksmedier bidrar til «mobbing i Bærumsskolen» som en «passende forklaring» bak dødsfallet i Valdres. Helt konkret: Mobbing av Angelica på Gullhaug skole i 1.-4. klasse.

Påstanden vandret fra nettdesk til nettdesk i riksmediene i løpet av ettermiddagen, inntil språklige forbehold forsvant. Norske aviser og TV-stasjoner gjentok påstander fra en siktet mor som pekte bort fra seg selv – og rett mot lett identifiserbare, mindreårige barn i Lommedalen. Inntil mobbing som forklaring var «sant» i offentligheten.

NRK Dagsrevyen filmet utenfor Gullhaug barneskole og oppga mobbing på denne skolen som årsak for at det døde barnet måtte flytte og bytte skole. Lenger ut i innslaget advarte Unicef mot netthets. Men Angelicas venninner fra Gullhaug ble enkelt identifsert lokalt med anklage uten forbehold.

Mor til gutten i den såkalte Odin-saken i VG ble «sannhetsvitne» for mor Heggelund i en sak som senere er korrigert. En logikk i retning av at dersom mobbing er sant i én sak, så er det også sant i neste sak, er skummel. Og oppsiktsvekkende, hvis TV2s nyhetsredaktør virkelig mener det hun sier til Budstikka i dag: At ved påståtte mobbesaker kan hensynet til angrepet part kanskje måtte vike i medias omtale.

"Kommentarfeltene under norske nettavisers artikler i januar var ekstremt stygge."

Det strider for det første mot pressens Vær Varsom-plakat på flere punkter. Det vil dernest bety at rettssikkerheten til barn som rammes av usanne beskyldninger fra voksne ikke har verdi som andres.

Det er selvsagt bra at norske medier har begynt å ta opp mobbing som samfunnsproblem på nyhetsplass. Men det vil aldri være slik at enhver person som uttaler ordet har helt rett.

Kommentarfeltene under norske nettavisers artikler i januar var ekstremt stygge.

Jentene i disse familiene som ble rammet er fortsatt grunnskoleelever. Voksne nordmenn «mot mobbing» er overraskende villige til å kalle små barn «mordere» i et gjørmete mobbefellesskap på sosiale medier.

Mens resten av Norge fikk presentert «mobbing i Bærums-skolen» som bakgrunn for «Valdressaken», satt det kriseteam fra Bærum kommune hjemme hos familiene til disse skolebarna fra vesle Gullhaug.

Det var et uvirkelig mareritt, for jenter som ikke har gjort annet enn å være små lekekamerater med alminnelig fornuftige foresatte, en gang for lenge siden.

Sørgende barn og voksne som hadde mistet noen de kjente svært godt for fire år siden, fikk pekefingeren rett mot seg: «Mobbe-gjengen fra Gullhaug».

Dette var de familiene som hadde vært nære familien Heggelund i hverdagen. Som hadde fulgt til skole og trening. Hatt Angelica som gjest og lekekamerat i sine hjem. Men som hadde levd med en økende grad av bekymring og også ringt barnevernet av uro for Angelicas omsorgssituasjon.

Budstikka sier ikke i dag at det aldri har vært tilfeller av mobbing på Gullhaug skole. Men etter langvarige, egne undersøkelser er Budstikka enig med granskingsrapporten: Det er ingen holdepunkter eller dokumentasjon for at akkurat Angelica ble mobbet disse årene.

Med mors tilstedeværelse rundt datteren på skolevei og andre steder, tallrike telefonutskrifter fra disse årene og de mange opptegnelsene til lærere og ledere på Gullhaug skole fra 1.-4. klasse, fremstår det tvert imot usannsynlig at det var mobbing i samtiden.

Skolen har imidlertid notert at mor bruker ordet «mobbing» i omtale av konflikter lærere anså normale, fra 7-årsalder på 2. trinn.

"25 år i pressen har lært denne redaktør at enhver sak er unik og må undersøkes for seg."

Hva som kan være beveggrunner for at mor etter datterens død velger å peke ganske langt tilbake i tid mot noen av de hjem på Gullhaug som har utvist alminnelig naboskap og samarbeid om skolefølge, kjøring, utstrakt sms-kontakt og hverdagsmiddager, vites ikke. Men det kan være tungt for alle foreldre å føle at eget barn får mindre oppmerksomhet enn ønsket når vennekretser utvides i 3.-4. klasse. Og at en selv blir misforstått. Følelser i retning av å være sveket, fordrer modenhet eller hjelp til å takles.

Barn i vårt nærmiljø har allerede én gang blitt hardt rammet av medienes gjengivelser av en siktet mors opplevde virkelighet. Nå har disse barna igjen kriseberedskap rundt sine familier, foran slipp av bok som ifølge reklamen skal svare på «hva som egentlig skjedde».

25 år i pressen har lært denne redaktør at enhver sak er unik og må undersøkes for seg.

Det er ingen tvil om at Camilla Heggelund har lidd det aller største og mest grusomme tap i denne saken. Men det betyr ikke at samfunnet kan se helt bort fra ny urett som kan ramme andre.

5.januar i år – litt i vantro – skrev Budstikkas redaktør kommentaren « Nå må vi være forstandige. Sammen». Siden den gang har Budstikka drevet upopulær mediekritikk også i kommentaren « En presseetisk hjerneblødning». Dagsavisen er eneste riksavis som etter nesten ett år har tatt samme standpunkt, i kommentaren «En sak med mange ofre».

Budstikka har brukt mye tid på å få et stort antall relevante kilder i Lommedalen og i fagetatene til å tørre å snakke om faktiske hendelser, som nyanserer tragediens lærdom. Journalister må noen ganger lete etter stemmene også til flere enn dem som er hardest rammet.

Det mener vi er viktig.

Både for barn som skal leve videre, og for lokalmiljøet i Lommedalen sin mulighet til kunne vise omsorg for alle parter. Det er mitt håp at det må være mulig for alle voksne mennesker i lokalsamfunnet å kjenne på stor omsorg og medfølelse med tiltalte og hennes familie – samtidig som man kan erkjenne at det finnes mer enn én opplevd virkelighet.

Journalistikken er under press. Det er ikke bare USAs nye president Donald Trump som gjør alt han kan for å undergrave tilliten til pressen. PR-byråer og kommunikasjonsrådgivere, både i offentlig og privat sektor, prøver å skape et inntrykk av at pressen vrir og vrenger på sannheten. Men nå kommer det gnagere fra alle kanter; i sosiale medier, blant politikere, aksjonister og aktivister, som tror de er tjent med at folk slutter å stole på det de tradisjonelle mediene forteller.

De vil snakke direkte og uimotsagt gjennom egne kanaler, uten motforestillinger. Som Donald Trump med sine drøyt 22 millioner følgere på Twitter. Eller Sylvi Listhaug her hjemme, med sine mer enn 100.000 følgere på Facebook. Både hun og Trump prøver å skape et bilde av at media ikke er til å stole på. At mediene representerer eliten, mens de selv representerer folket, og at alle journalister går i samme retning, og ikke forstår hvordan folk flest har det.

Min påstand tilbake er at norske medier er brede, balanserte og grundige. Ulike synspunkter slipper til. Enten det handler om skattepolitikk, integrering, kommunesammenslåing eller islam, leter de tradisjonelle mediene aktivt etter nye og tydelige stemmer. Vi oppfordrer ulike aktører til å skrive – og til å svare hverandre.

Og viktigst av alt – de tradisjonelle mediene gransker makten. De undersøker kritikkverdige forhold, og de sjekker ut hva som er fakta og hva som er rykter og usannheter. Uten en sterk og uavhengig presse, flyter sant og usant i hverandre. Propaganda blir ikke korrigert. Og ytterfløyene kan fritt hisse hverandre opp uten at de litt kjedelige og grå i midten får mulighet til å vise at det finnes samlende løsninger, også på kompliserte spørsmål. Vi får ekkokamre, ikke opplyste og gode debatter.

En fri presse er demokratiets infrastruktur. I Norge er vi godt stilt. Selvsagt finnes det større språksamfunn med mer ressurssterke aviser, som amerikanske New York Times eller tyske Frankfurter Allgemeine. Fantastiske aviser. Men de blir stort sett lest av eliten, av et lite mindretall.

Her hjemme har vi brede massemedier, i ordets bokstavelige forstand. Hver dag oppsøker millioner av nordmenn godt redigerte nyhetsmedier, digitalt og på papir. Folk flest får med seg det som skjer. Nordmenn er opplyste og kunnskapsrike. Fortsatt har vi langt på vei en felles dagsorden, og folk deltar gjerne i samtaler om store politiske spørsmål.

Vår jobb er ikke å rapportere ut fra hvem som sier noe, men ut fra hva som sies. Om det er Sylvi Listhaug eller Jonas Gahr Støre som uttaler seg om asylpolitikken, så skal vi vurdere utsagnene ut fra hva som sies, ikke hvem som sier det. Og ikke minst – hva som blir resultatet. Pressen skal kritisere og undersøke. Men vi skal ikke være forutinntatt i vår dekning.

Det er ikke alltid alle klarer dette. Ofte fortjener vi kritikk. Det kan være nyttig – nyhetsdekning er en form for samtale der ting korrigeres fortløpende. Som noen kaller det; historiens kladdebok. Over tid handler det om troverdighet, om upartiskhet og uavhengighet.

Det er mitt inntrykk at det ofte er i gode tider at pressens troverdighet er lav. Kanskje blir pressen selv også slappere, mer opptatt av klikk og mindre opptatt av å plage makten. Men så, når det strammes til, endrer det seg.

Som under Vietnamkrigen, der amerikanske medier spilte en avgjørende rolle ved å vise krigens grusomhet i kontrast til politikernes svulstige taler. Eller under Watergate-skandalen i USA, der president Richard Nixon til slutt måtte gå av etter at han hadde dekket over at hans folk hadde brutt seg inn i demokratenes hovedkvarter under valgkampen.

Dette var amerikansk presses kanskje beste tid. Og publikum stolte på dem – fordi de så hvilken rolle journalistikken hadde i å stille de mektige til ansvar. Viktige ting sto på spill – og pressen leverte.

Da jeg var i Washington, D.C. nylig, snakket jeg med Leonard Downey, tidligere sjefredaktør i Washington Post, og en av redaktørene under avisens avsløring av Watergate-skandalen på 1970-tallet. Han mener forholdet mellom presidenten og pressen var like anstrengt den gangen som i dag.

– Husk at Nixon avlyttet reportere, det var tøffe tider, sier han.

Downey er bekymret for pressens arbeidsvilkår under Trump. Og han mener at ekspresident Barack Obama har gjort det lettere for Trump i hans kamp mot media, ved å igangsette kildejakt og etterforskninger av journalister i et omfang ingen administrasjon før Obama har vært i nærheten av.

– Obama har dessverre brutt barrierer med sine forsøk på å finne ut hvem som lekker, sier Downey.

Han har en klar oppskrift på hva mediene må gjøre i tiden fremover:

– Vi må gjøre jobben vår. Vi må prøve ikke å gjøre feil – alle feilene vi gjør, vil bli blåst ut av proporsjoner. Og vi må hele tiden jobbe hardt for å stille administrasjonen til ansvar.

Amerikanske medier står i en stolt tradisjon, deres betydning har vært anerkjent helt fra begynnelsen av. Thomas Jefferson, som skrev store deler av den amerikanske grunnloven i 1776, sa det godt: «Var det opp til meg å velge mellom en regjering uten presse, eller en presse uten regjering, ville jeg ikke nøle et øyeblikk med å velge det siste.»

Det lukter ikke alltid godt av den som graver møkk. Men den møkkagravingen pressen driver med, gjødsler demokratiet. Uten den, er det ikke liv laga.