Medieetisk årsrapport 2016

Etter et rekordhøyt antall klager i 2015 (500) var vi i 2016 tilbake på et mer «normalt» nivå med totalt 424 klager. Dette er riktignok det tredje høyeste klageantallet i PFUs historie, men like fullt et brudd med en trend med sterkt økende klagantall. Reduksjonen i antall klager totalt førte også til et betydelig lavere antall behandlede klager – og et klart lavere antall klager med uttalelse fra Pressens Faglige Utvalg (PFU).

 

Vi merker oss fra 2016-statistikken at rundt 30 prosent av de innkomne klagene resulterte i uttalelse fra PFU. Det er omtrent på linje med årene 2014 og 2015, men langt lavere enn i årene før. I 2004 endte nærmere 60 prosent av klagene med uttalelse fra PFU. I de påfølgende årene har andelen gått noe ned, men helt frem til og med 2012 har andelen klager som resulterte i uttalelse – altså full behandling i PFU – ligget på over 40 prosent. En stor del av økningen i antallet innkomne klager resulterer i «forenklet» behandling, hvor den innklagede går fri, eller at klagen blir avvist. I 2004 var andelen innkomne klager som ble gjenstand for forenklet behandling 15 prosent. I 2016 var andelen steget til 40 prosent. I 2004 var andelen avviste eller henlagte saker 11 prosent. I 2016 var den steget til 22.

«Forenklet» behandling innebærer at det ikke gjennomføres tilsvarsrunde, men at utvalget for seg forelagt et utkast til uttalelse med forslag om at den innklagede redaksjonen går «fri». Dersom utvalget ikke er enig i sekretariatets konklusjon går saken til vanlig behandling.

 

Tabell 1: Klager mottatt i PFU 2004-2016, behandlede og delt på resultat. Fullstendig statistikk med noter på www.presse.no

(Kilde: Norsk Presseforbund).

 

  • Klagetallet gikk noe ned fra rekordåret 2015. Fra 2004 til 2015 økte antallet innkomne klager fra 267 til 500, altså en økning på nesten 90 prosent. De største hoppene i antall klager kom fra 2010 til 2011 med 25 prosent, fra 2013 til 2014 med 13 prosent og fra 2014 til 2015 med 17 prosent. Fra 2015 til 2016 gikk antallet innkomne klager altså ned fra 500 til 424, tilsvarende en reduksjon på 15 prosent.
  • Vi gjør også i år oppmerksom på at den tilsynelatende markante nedgangen i andelen behandlede saker skyldes at fra og med 2015 inngår ikke klager uten samtykke eller som er foreldet (avvist og henlagt) i det som kalles behandlede saker. Betegnelsen har jo på sett og vis vært misvisende, ettersom antall avgitte uttalelser (som altså har vært gjenstand for full behandling i PFU og resultert i en uttalelse) har ligget på omtrent samme nivå de senere årene, samtidig som antall mottatte og såkalt «behandlede» klager har økt sterkt. Det meste av denne økningen har havnet i klassen «Forenklet ‘fri’».
  • Klagerne fikk medhold (brudd eller kritikk) i 52 prosent av sakene som kom til full behandling i fjor. Det er litt lavere enn i 2016, hvor det var en rekordhøy andel fellelser på 58 prosent. I årene 2004 til 20154 lå for øvrig andelen fellelser (brudd eller kritikk) stort sett mellom 40 og 50 prosent, med 2014 som bunnåret (40 prosent) og 2013 som toppåret (51 prosent).

Samtidig imøtegåelse (4.14) nå på delt «førsteplass»

Punktet om samtidig imøtegåelse har hatt topprangering på bruddstatistikken i de aller fleste år siden punktet fikk sin plass i Vær Varsom-plakaten fra 1995. I 2016 måtte 4.14 dele «topp-plassen» med punkt 3.2 om kildekritikk og opplysningskontroll. Det endte med 18 fellelser på begge punkter. Det gledelige er at antallet fellelser etter punkt 4.14 gikk noe ned; fra 22 i 2015. Det beklagelige er at antallet fellelser etter punkt 3.2 fikk et nytt toppår. I 2015 førte svikt i kildearbeidet (punkt 3.2) til 17 fellelser, mot seks fellelser i 2014. Året 2016 ga ingen «korrigering» av dette, tvert imot. En nærmere gjennomgang av sakene viser at fem av sakene resulterte i brudd på både 3.2 og 4.14. Det er en viss nedgang fra 2015, hvor hele åtte saker inneholdt brudd både på 3.2 og 4.14. Trolig skal man ikke legge for stor vekt på disse variasjonene, men det kan altså se ut som om det har skjedd en viss innskjerping i redaksjonene når det gjelder samtidig imøtegåelse, mens man ikke har klart det samme når det gjelder kildekritikk og opplysningskontroll generelt. Punkt 3.2 og punkt 4.14 blir gjerne kalt presseetikkens «halvsøsken», fordi de ofte henger sammen; brudd på det ene punktet fører gjerne til brudd på det andre. Og omvendt: dersom man oppfyller retten til samtidig imøtegåelse, så vil det ofte også bidra til man oppfyller kravet om kildekritikk og opplysningskontroll – kanskje særlig det siste.

For øvrig er det flere andre interessante trekk å merke seg ved statistikken for 2016:

  • Det var ingen fellende uttalelse på «privatlivspunktet» (VVP punkt 4.3) i 2016. Dette punktet omhandler respekt for personers privatliv, etnisitet, nasjonalitet og livssyn og advarer mot å fremheve slike forhold når det ikke er relevant for saken. I det mediepolitiske ordskiftet kan man i blant få inntrykk av at mediene stadig tråkker over grenser når det gjelder folks privatliv. PFU-statistikken tyder ikke på at så er tilfelle. Det er heller ingenting i statistikken som tyder på en utvikling i en slik retning. Punktet var omtalt i PFUs uttalelser i minst syv saker i fjor.
  • Det var kun én fellelse for manglende hensyn til ofre og pårørende i forbindelse med ulykker og kriminalsaker (VVP punkt 4.6). Sist det skjedde var i 2008, men tallene har vært lave også i årene i mellom.
  • Det var ingen fellelser for manglende moderering av nettdebatter (VVP 4.17). Dette var et punkt mange mente ville øke kraftig i tråd med utviklingen av kommentarfeltene og det brukergenererte innholdet. Så har ikke skjedd. Faktisk var det knapt klager på dette punktet i 2016.
  • Antallet fellelser for urettmessig identifisering i forbindelse med straffbare eller kritikkverdige forhold (VVP punkt 4.7) holder seg lavt. I fjor ble det tre fellende uttalelser, mot åtte i 2015. Antallet fellelser har ligget mellom tre og ni de siste ti årene. Samtidig opplever NR-sekretariatet at nettopp dette punktet er gjenstand for mange vanskelige vurderinger rundt om i redaksjonen, og at det hos mange er stor usikkerhet med hensyn til hvordan man skal håndtere spørsmål knyttet til identifisering. Dette gjelder kanskje særlig i mange lokale mediehus.
  • Antallet brudd på grunn av titler eller ingresser som går for langt (VVP punkt 4.4) holder seg høyt. Også i fjor ble de ti fellelser på dette punktet, det samme som i 2015.
  • Antallet fellelser for brudd på «tekstreklamereglene» gikk litt ned i fjor, sammenlignet med 2015. Det blir interessant å se om antallet stabiliserer seg på dette nivået. NRs veileder «Slik skiller du journalistikk og reklame» bør være et nyttig redskap for å unngå fellelser på dette området av presseetikken. Veilederen oppdateres fortløpende etter hvert som PFU avgir nye uttalelser.

 Tabell 2: Antall brudd for utvalgte punkter i Vær Varsom-plakaten, sortert etter antall fellelser siste år.  (Kilde: Norsk Presseforbund, www.presse.no)

1) Bruddstatistikken på Presseforbundets hjemmesider opererer med 23 fellelser i 2015, men det er bare 22 saker med brudd som er lagt inn i PFU-basen. En sak, som endte med brudd, er av en slik karakter at PFU valgte å ikke publisere den. Samtidig er antall innklagde saker etter 4.14 antakelig noe for lavt, trolig er det nærmere 50 klager med påstått brudd på 4.14.

 

Tabell 3: Antallet klager totalt, antall klager etter VVP 4.14, og antall fellelser.  (Kilde:www.presse.no)

1) Se note 1) til tabell 2 foran.

 

Tabell 4: Antallet PFU-behandlede klager etter 4.14, og antall fellelser, årene 2013-2016. 

(Kilde:NRs 4.14-skvadron).

 

Etter skremselsåret 2013 er det gledelig å registrere at antallet 4.14-fellelser synes å ha lagt seg på et betydelig lavere nivå, selv om også 18 fellelser (17 brudd og en kritikk) i 2016 er alt for høyt. I motsetning til 2015, hvor vi opplevde en økning i både antall klager og antall fellelser, gikk antallet klager opp i 2016, mens antallet fellelser gikk litt ned. Nå er statistikken over antallet klager på 4.14 noe usikker, blant annet fordi 4.14 er et punkt som i enkelte klager blir med som en rekke av svært mange punkter, uten at verken klager eller utvalget i enkelte saker adresseres dette punktet spesielt. Vi har forsøkt å ettergå klagene, med det målet å fange opp de tilfellene hvor 4.14 er påberopt, men det hefter altså en viss usikkerhet ved disse tallene. Med dette forbeholdet, så er andelen fellelser sammenlignet med klager prosentvis 62 prosent brudd i 2013, 45 prosent i 2014, 52 prosent i 2015 og 36 i 2016. Det kan altså synes som om klagerne er mer oppmerksomme på retten til samtidig imøtegåelse, men at de ikke alltid har en like god sak overfor PFU med hensyn til hvorvidt det foreligger et brudd eller ikke.

Svikter både i forståelsen og i gjennomføringen

Norsk Redaktørforenings 4.14-skvadron har tidligere påpekt at mens redaksjonen i den del saker i 2013 ikke syntes å ha tenkt på retten til samtidig imøtegåelse overhodet, har man senere sett at «redaksjonene i økende grad har vært oppmerksom på at beskyldningene de har publisert krevde samtidig imøtegåelse. Mens redaksjonene i 2013 syntes å ikke tenke på 4.14 i det hele, skyldes fellelsene både i 2014 og særlig grad i 2015 at man

  1. a) ikke har anstrengt seg nok for å innhente imøtegåelsen
  2. b) ikke klarer å dokumentere forsøkene som er gjort, eller
  3. c) fordi man har slurvet med å gjengi beskyldningene», het det i skvadronens årsrapport for 2015.

Vi kan nok se noe av det samme bildet for 2016. Det finnes imidlertid nok eksempler på at redaksjonen ikke har innhentet samtidig imøtegåelse og forsvarer det med at man ikke mener de fremsatte påstandene eller opplysningene utløste imøtegåelsesretten. Eksempler på dette er:

  • Sak 2016-211 – Bergensavisen (avisen mente det var subjektive meninger)
  • Sak 2015-361 – Bremanger Budstikke (avisen mente å «konstatert lovbrudd»)
  • Sak 2015-353 – Tønsbergs Blad (avisen hadde sitert fra klagers Facebook-profil)
  • Sak 2016-159 – Framtid i Nord (avisen hadde sitert fra offentlige dokumenter)
  • Sak 2016-188 – Byavisa Sarpsborg (imøtegåelsesretten ikke utløst, mente avisen)
  • Sak 2016-042 – Moss Avis (imøtegåelsesretten ikke utløst, mente avisen)

For øvrig er det – som påpekt i fjorårets rapport – oftere feil med selve innhentingen av den samtidige imøtegåelse som fører til fellelse. Det gjelder særlig:

  • Feil adressat – man lar en overordnet eller arbeidsgiver svare på vegne av en ansatt
  • Påstandene blir ikke presentert konkret og fullstendig nok
  • Det gis for lite tid og praktisk mulighet til å svare på beskyldningene

Som vi har understreket tidligere i 4.14-rapporter, er det ofte i saker som handler om en misfornøyd part, i nabokrangel, familiekrangel, politisk krangel eller klager fra misnøyde kunder at redaksjonene kommer skjevt ut i saker om samtidig imøtegåelse. I 2015 så vi dette særlig tydelig, med blant annet flere typer nabo- eller skolekrangler representert.

De næringsdrivende for oftest medhold

For fjoråret ser bildet litt annerledes ut. Det er de profesjonelle aktørene som dominerer. Offentlige myndigheter/offentlige ledere og bedrifter/næringsdrivende står for 14 av de 18 klagene hvor det er gitt medhold for påstander om manglende samtidig imøtegåelse. Hele 10 av klagerne er næringsdrivende eller bedrifter. Det er altså grunnlag for å konkludere med, som vi har gjort i enkelte tidligere rapporter at punkt 4.14 er «proffenes punkt». Kanskje har dette sammenheng med at redaksjonene har blitt mer oppmerksomme på retten til samtidig imøtegåelse når det gjelder privatpersoner og «vanlige folk», mens det er lettere å tenke at den retten ikke står like sterkt for de profesjonelle – særlig ikke når disse er eller representerer for eksemepel en sterk offentlig etat eller en ressurssterk bedrift eller næringslivsleder. Det gir igjen grunnlag for å minne om at også disse har rett til samtidig å imøtegå sterke beskyldninger av faktisk art.

For ordens skyld: Er man i tvil, vil det journalistiske arbeidet helt sikkert ikke bli dårligere, om man for sikkerhets skyld innhenter en imøtegåelse.

Følgende redaksjoner ble felt i 2015 for brudd på 4.14:

Helgelendingen, nyhet – sak 2016-238         

Bergensavisen, nyhet – sak 2016-211

Byavisa Sarpsborg, kommentar – sak 2016-188         

Framtid i Nord, nyhet – sak 2016-159

Finansavisen, nyhet – sak 2016-141

 Aftenposten, nyhet – sak 2016-114

Moss Avis, nyhet – sak 2016-042  

 Bladet Vesterålen, nyhet – sak 2016-070

TV 2, forbrukersak – sak 2015-358 

Bremanger Budstikke, nyhet – sak 2015-361

Tønsbergs Blad, nyhet – sak 2015-353       

Sogn Avis, nyhet – sak 2016-040

Sàgat, leserbrev – sak 2015-375      

Telemarksavisa, nyhet – sak 2015-340

Avisa Nordland, kronikk – sak 2015-282

Finansavisen, nyhet – sak 2015-341

NRK Vestfold, nyhet – sak 2015-279       

Byavisa Tønsberg, nyhet – sak 2015-283A

 

Ti prosent klager via advokat

I alt fikk PFU inn 16 såkalte advokatklager i 2016, det vil si at klagen er sendt inn av advokat på vegne av en klient. Det er langt færre enn i 2015 (28). Det kan selvsagt finnes mange flere klager som er skrevet helt eller delvis av advokater, men det fremgår altså ikke av klagen. Tre av de 16 advokatklagene kom ikke til full behandling, men ble gjort opp ved minnelig ordning eller trukket. De gjenstående 13 saker som ble behandlet av PFU, førte til brudd i åtte dem.

Utviklingen når det gjelder advokatklager ser slik ut:

2009: 37 advokatklager av i alt 292 innsendte klager  = 12,7 prosent

2010: 31 advokatklager av i alt 291 innsendte klager  = 10,7 prosent

2011: 36 advokatklager av i alt 339 innsendte klager  = 10,6 prosent

2012: 32 advokatklager av i alt 359 innsendte klager  =   8,9 prosent

2013: 18 advokatklager av i alt 377 innsendte klager  =   4,7 prosent

2014: 25 advokatklager av i alt 131 behandlede klager = 19,0 prosent

2015: 18 advokatklager av i alt 142 behandlede klager = 12,7 prosent

2016: 13 advokatklager av i alt 124 behandlede klager         = 10,5 prosent

 

Vi gjør oppmerksom på at prosentberegningen fra og med 2014 er gjort på grunnlag av antall saker som er kommet til full behandling i PFU, det vil si at de har resultert i en uttalelse og dermed normalt publisert i PFU-basen.

«Vanlige folk» klager mest – det offentlige for oftest medhold

Det er enkeltpersoner som står bak de fleste klagene til PFU. I fjor var hele 103 av de 124 klagene som ble fullt behandlet av utvalget sendt inn av enkeltpersoner, mot 104 av 142 året før. Andelen har altså økt fra 2015 til 2016. Bedrifter, organisasjoner og offentlige institusjoner eller organer sto bak kun 21 klager i 2016, mot 38 klager i 2015 og 40 klager i 2014.

Personklagene blir delt inn i to grupper, som vi kaller «aktører» og «vanlige folk». Som aktører regner vi alle personer som har en offentlig rolle, enten som ansatt i offentlig virksomhet, som politiker, som journalist eller redaktør, offentlig og privat ansatte som klager i tilknytning til sitt arbeid eller yrke, kriminelle og alle andre som opptrer generelt offentlig, eller i den konkrete sak selv har søkt det offentlige rom. «Vanlige folk» er de som normalt kalles «privatpersoner» i PFUs egen statistikk, med mindre de har en utpreget aktørrolle.

Tabell 5: Klagere fordelt på personer og institusjoner m.v., sortert etter resultater av PFU-behandlingen. (Kilde: www.presse.no)

 

Selv om tallene er lave, er det et påfallende trekk at mens neste ingen av klagene fra bedrifter og organisasjoner fikk medhold i PFU, så resulterte hele ni av ti klager fra offentlige etater i fellelse eller kritikk. Det er rekordhøyt, selv om altså de nominelle tallene er svært små.

Interessant å merke seg er at årsaken til fellelsene i klagesaker fra offentlige etater ikke skiller seg vesentlig fra PFUs bruddstatistikk generelt. De ni sakene hvor klager fikk medhold omfattet samlet 14 fellelser på ulike punkter i Vær Varsom-plakaten, og da fordelt slik:

  • Punkt 3.2 – fem fellelser
  • Punkt 4.14 – fire fellelser
  • Punkt 4.4 – to fellelser
  • Punkt 2.6 – én fellelse
  • Punkt 3.3 – én fellelse
  • Punkt 4.8 – én fellelse

Også her er det altså punktene om kildekritikk/opplysningskontroll og samtidig imøtegåelse som dominerer. Hvilket kanskje ikke er så uventet nettopp når det gjelder offentlige etater.

Journalistklage skapte mest oppmerksomhet

Mens «monsterklagen» fra Per Kristian Eide mot flere norske medier ble den store saken i 2015, var det en rekke klager fra en journalist i Dagens Næringsliv som skapte mest debatt og oppmerksomhet i 2016. Medier24 publiserte onsdag 22. juni 2016 nyheten om at en journalist i Dagens Næringsliv (DN) hadde ytret seg anonymt gjennom Twitter-kontoen @fruhjorth. Artikkelen hadde følgende tittel: «Bak en anonym Twitter-konto har DNs mediejournalist rakket ned på kilder, sjefer og kollegaer». I ingressen sto det:«Anonym profil med kritikk mot både DNs intervjuobjekter, konkurrenter og andre debattanter. Bak @fruhjorth står Etterbørs-journalist Mina Ghabel Lunde.»

Fem medier ble felt eller fikk kritikk av PFU for saken om Mina Ghabel Lunde og den anonyme twitter-kontoen @fruhjort. Her er Ghabel Lunde i studio hos Dagsnytt Atten. (Foto: NRK)

Saken ble dels sitert og dels omtalt ved bruk av egne ressurser i flere andre redaksjoner. Det resulterte i til sammen åtte klager mot ulike medier fra Mina Ghabel Lunde. Klagene omfattet til dels mange punkter i Vær Varsom-plakaten.

Klagene fra Mina Ghabel Lunde viser til fra fem til ti punkter i Vær Varsom-plakaten. Like fullt var det til slutt bare to punkter som ble sentrale i klagebehandlingene: spørsmålet om kildekritikk og opplysningskontroll og spørsmålet om titler og ingresser gikk for langt.

Det sentrale punktet i Lundes forsvar av seg selv i det offentlige rom, var at hun var en av til sammen seks personer som hadde tilgang til den omtalte twitter-kontoen, og at det ikke var hun personlig som hadde postet tweetene om DNs intervjuobjekter og hennes kolleger og overordnede der. Det er så langt ingen som har sett spor av de andre fem som i følge Lund skulle være med i «twitterkollektivet». Alle de fem sakene som endte med brudd eller kritikk bygger på den forutsetning at det var opptil de mediene som omtalte saken å dokumentere eller sannsynliggjøre at Lunde var alene om å administrere kontoen, og at når det ikke hadde skjedd, så kunne man ikke hevde – heller ikke i en spisset tittel – at det var hun som sto bak de mest omstridte meldingene.

Det finnes nok dem som mener at PFU her var meget strenge, og at det må være grunnlag for plassere ansvar for innholdet på en twitterkonto hos dem som administrerer den, selv om de til sammen er seks personer. PFU valgt likevel å felle, dels for manglende opplysningskontroll og dels for titler som gikk for langt i forhold til hva det var dekning for i stoffet.

Fra PFU-behandlingen i 2016 noterer vi ellers at:

  • utvalget i 2016 valgte konklusjonen «etter en samlet vurdering» i 14 av de 59 sakene som endte med at man konkluderte med at den innklagede gikk fri, noe som tilsvarer nesten en firedel av frifinnelsene. Det er økning fra åtte saker (med samme antall frifinnende uttalelser) fra 2015, og det blir interessant å se om dette varsler en trend.
  • det heller ikke i 2016 ble behandlet en eneste sak med utgangspunkt i NPs generalsekretærs initiativrett.
  • Nettavisen gikk fri i en sak hvor redaktøren måtte svare for innhold på en blogg som det var åpenbart at Nettavisen ikke hadde ment å ta ansvar for. PFU fant like fullt ut «at det var nærliggende for klager, blant annet ut fra opplysningene som da fremkom nederst i blogginnleggene, å få den oppfatning at blogg.no var en integrert del av Nettavisens publiseringer, underlagt Nettavisens ansvarlige redaktør.» Nå gikk altså Nettavisen fri etter en samlet vurdering, men det er grunn til å spørre om den saken overhodet skulle vært klagebehandlet og hvilken verdi en eventuell fellelse uansett ville hatt.
  • andelen innkomne klager som ble løst ved minnelig ordning var omtrent den samme som året før:

  • Det er imidlertid et uttrykt ønske om å øke andelen saker som løses gjennom minnelige ordninger. Som et bidrag til dette har NR nå tatt inn dette som eget tema i NR Kompetanse. Det vil også bli gjenstand for en egen faglig sesjon under vårmøtet i Trondheim i juni (Medieleder 2017).

 

  • NR-sekretariatet mottok rundt 200 henvendelser fra egne medlemmer med spørsmål om konkrete etiske problemstillinger i løpet av 2016. Etiske dilemmaer og avveininger er et av de hyppigste temaene på NRs «hotline», vår døgnåpne 24/365 medlemsservice.                 

   

Legg til i min rapport