Mediejuss, etikk og innsyn

Mediejuridisk årsrapport 2016

Heller ikke 2016 ble preget av de tradisjonelle medierettslige sakene, det vil si anklager om rettsstridige krenkelser av ære eller privatliv. Derimot fikk vi også dette året en rekke saker som berører medienes arbeidsvilkår, særlig om åpenhet i rettspleien.

Medierettsarkivet som driftes og vedlikeholdes av Norsk Redaktørforening, har registrert i alt 16 saker av interesse for medier og mediefolk i 2016. Et par av dem dreier seg riktignok ikke om søksmål mot mediene, og i en sak var det sågar en redaktør som gikk til søksmål for å få en midlertidig forføyning (og erstatning) rettet mot en blogger som drev omfattende sjikane på nettet.  

Dersom vi holder oss til de sakene hvor medier eller redaktører/journalister var direkte involvert som parter, så ser oversikten slik ut:

  • Injurier – 3 nye saker – ingen av dem er ført for retten
  • Privatliv – 1 sak – nettstedet Zs redaktør ble frifunnet for privatlivskrenkelser
  • Offentlighet og innsyn – 7 saker – alle knyttet til rettspleien
  • Midlertidig forføyning – 1 sak – redaktør fikk medhold i krav mot blogger

En av de tre injuriesakene gjelder hjernekirurg Per Kristian Eides forliksklage mot SKUP, for publisering av en metoderapport fra TV2 («Bak hjerneteppet») som Eide mener inneholder en rekke ærekrenkende beskyldninger. Forliksklagen mot SKUP kom på toppen av seks forliksklager som ble fremmet høsten 2015, mot TV2, NTB, ANB/Amedia, Aftenposten, VG og Bergens Tidende. Samtlige har vært gjennom forliksrådet, men det er kun mot TV2 det er tatt ut stevning. Saken er berammet til april. For de øvrige er situasjonen høyst uklar.

Vi omtaler for øvrig de ulike mediesakene kort nedenfor.

Lukkede dører og opptak i Eirik Jensen-saken 

Mandag 9. januar 2017 startet en av de mest omtalte straffesakene i Norge i nyere tid, hvor den anerkjente og rutinerte politietterforskeren Eirik Jensen sto tiltalt for korrupsjon. I forkant av hovedforhandlingen pågikk det før jul 2016 to prosesser knyttet til graden av åpenhet og innsyn i rettsmøtene. Med henvisning til sakens store offentlige interesse søkte Norsk Presseforbund (NP) og Norsk Redaktørforening (NR), på vegne av mediene, om unntak fra opptaksforbudet under hovedforhandlinger i straffesaker, slik dette er formulert i domstollovens § 131a. Samtidig fremmet påtalemyndigheten en begjæring om at dørene måtte lukkes under forklaringene til de to tiltalte i saken, Eirik Jensen og Gjermund Cappelen. 

NP og NR protesterte på sistnevnte begjæring i et lengre prosesskriv, og fikk gehør hos Oslo tingrett, som oppsummerte slik i sin kjennelse av 13. desember:

«Det avgjørende for retten er sakens art og dens samfunnsinteresse. Jensen var en betrodd og kjent polititjenestemann med ledelsesansvar. I en usedvanlig mye omtalt etterforskning og tiltalebeslutning, der en betrodd polititjenestemann med ledelsesansvar er tiltalt for grov korrupsjon og ulovlig befatning med flere tonn hasj og hvor han mener å være uskyldig og utsatt for feilaktige anklager fra bl.a. medtiltalte, er man etter rettens oppfatning i kjernen av offentlighetsprinsippet, jfr. også uttalelse i Rt-2013-374 om at "Jo større samfunnsinteresse det er knyttet til en sak, jo større behov er det for at forholdene legges til rette for at pressen gis mulighet til å fylle sin funksjon på tilfredsstillende måte".

Videre vises til at de tiltaltes forklaring og eksaminasjonen av dem antas å være en viktig – kanskje den viktigste – del av bevisførselen. Å utelukke pressen og allmennheten i en hovedforhandling av stor samfunnsinteresse fra en viktig del av bevisførselen, hvor tiltalte ønsker å forklare seg ved åpne dører, kan etter rettens oppfatning bare skje helt "helt unntaksvis", jfr. Bøhn, Domstolloven (2013) side 548. Slike ekstraordinære omstendigheter kan ikke ses å foreligge i herværende sak.

Etter dette kan retten ikke se at vilkårene for å lukke dørene etter domstolloven § 125 første ledd bokstav b er til stede.»

Samtidig presiserte tingretten at det kunne blir aktuelt å lukke dørene under deler av de tiltaltes forklaringer, men da etter en konkret og nærmere vurdering.

Påtalemyndigheten anket kjennelsen til Borgarting lagmannsrett som imidlertid kom til samme resultat som tingretten, og med i hovedsak samme begrunnelse og argumentasjon.

Like bra gikk det ikke med medienes ønske om opptak fra hovedforhandlingene. Tingretten konkluderte med at det ville bli gitt anledning til opptak av opplesning av tiltalebeslutningene, aktors innledningsforedrag, forsvarernes merknader til denne og aktor og forsvarers prosedyrer. Det ble derimot ikke gitt tillatelse til opptak av de tiltaltes forklaringer (Eirik Jensen hadde eksplisitt samtykket til slikt opptak). Det ble heller ikke gitt noen generell tillatelse til opptak av vitner, men retten åpnet for at det kunne gis slik tillatelse i konkrete tilfeller. NP og NR valgte ikke å anke beslutningen.

Lukkede dører og opptak i Breivik-saken

Mange av de samme hensynene som ble vektlagt i Jensen-saken gjorde seg også gjeldende i saken vedrørende Anders Behring Breviks soningsforhold. Breiviks søksmål ble behandlet i Oslo tingrett i mars og ankesaken i Borgarting lagmannsrett i januar (i begge tilfeller var de fysiske lokalitetene Skien fengsel). Også i disse sakene forelå det to parallelle begjæringer: En fra staten om delvis lukkede dører og en fra mediene om adgang til opptak under hovedforhandlingene.

 

Anders Behring Breivik ville forklare seg for åpent kamera. Domstolene sa nei. (Foto: NTB Scanpix)

 

Resultatet ble for alle praktiske formål det samme i tingrett og lagmannsrett:

  • Befaringen i Skien fengsel og Ila sikringsanstalt ble gjennomført for lukkede dører
  • Deler av forklaringene til tre fengselsledere ble holdt for lukke dører
  • Det ble gitt tillatelse til opptak/kringkasting av prosessfullmektigenes innledningsforedrag og avsluttende prosedyrer med tilhørende replikk/duplikk
  • Det ble ikke gitt tillatelse til opptak av noen av vitneforklaringene, og retten skilte ikke mellom «profesjonelle» vitner og andre
  • Det ble ikke gitt tillatelse til opptak av Breiviks forklaring, selv om han uttrykkelig hadde gitt sitt samtykke til dette

Det er en vesentlig forskjell på Jensen-saken og Breivik-saken når det gjelder det rettslige utgangspunktet for eventuelle opptak av hovedforhandlingene. Jensen-saken er en straffesak og dermed slår hovedregelen om forbud mot opptak i domstollovens § 131a inn for fullt. Retten må altså fatte beslutning om å gi tillatelse dersom opptak skal finne sted. Breivik-saken er en sivilsak, og for sivile saker eksisterer det i utgangspunktet ikke noe forbud. Her må altså retten avsi en kjennelse/beslutning om å legge ned forbud. Både tingretten og lagmannsretten har i så måte lagt til grunn en tolkning av domstollovens § 133 (om rettens ro og verdighet) som i realiteten innebærer at spørsmål om fotografering i sivile saker nå langt på vei synes å ha fått en innskrenkning som ligner svært mye på den vi har i straffesaker.

Det er beklagelig, men det peker – dessverre – kanskje frem mot det som kan bli resultatet av den gjennomgangen av domstolloven som er i gang og hvor høringsnotatet foreslår å gjøre regelen for straffesaker gjeldende også for sivile saker.

 

Fotoforbud i Hedrum-drapsaken

Den tredje saken fra 2016 som berørte spørsmålet om opptak eller fotografering i retten var den såkalte Hedrum-drapsaken. Selve saken handlet om drapet på en 12 år gammel jente i Hedrum i Vestfold høsten 1999. En tidligere siktet sto nå tiltalt, 17 år senere (og ble funnet skyldig). Her nedla retten – på eget initiativ – forbud mot fotografering av lagrettens medlemmer:

«Lagmannsretten nedlegger i denne saken et uttrykkelig forbud mot filming og fotografering av lagrettemedlemmene utenfor ankeforhandlingen. De kan altså ikke filmes eller fotograferes på vei til eller fra rettsmøtet, i pausene eller i forbindelse med at ankeforhandlingen avsluttes for dagen.»

Pressens Offentlighetsutvalg (POU) protesterte mot denne beslutningen, men fikk ikke gehør verken i lagmannsretten eller i Høyesterett. POU mente det ikke var hjemmel i domstollovens § 131a for nedlegge et slikt forbud. Høyesteretts ankeutvalg konkluderte imidlertid slik:

«Utvalget konkluderer etter dette med at domstolloven § 133 første ledd gir hjemmel til å forby filming og fotografering av lagrettemedlemmer også utenfor rettssalen når de er på vei til og fra forhandlingene – for å sikre at forhandlingene blir gjennomført på en forsvarlig og verdig måte. Lagmannsrettens lovtolkning er korrekt, og anken forkastes.»

Dermed har vi i løpet av 2016 fått rettskraftige kjennelser som gir en ganske sterkt utvidet tolkning av fotoforbudet i § 131a og av adgangen til å nedlegge forbud mot opptak og fotografering etter domstollovens § 133.

To andre saker om innsyn i rettspleien

Også i to andre saker ble spørsmålet om innsyn i og rapportering fra rettssaker satt på spissen.

I den såkalte Ukraina-saken i Kristiansand, en sak om grovt bedrageri, avsa tingretten først kjennelse om at saken skulle gå for lukkede dører. Noen dager senere omgjorde tingretten sin egen beslutning, blant annet etter at Fædrelandsvennen hadde anket beslutningen. Dermed var det klart for anke fra den tiltaltes side, som begrunnet ønsket om lukkede dører med hensynet til egen sikkerhet. Agder lagmannsrett avviste imidlertid anken.

Det samme gjentok seg i forbindelse med spørsmålet om offentlig gjengivelse av dommen i saken. Her avsa tingretten først kjennelse om at dommen bare kunne gjengis i anonymisert form. Etter at Fædrelandsvennen anket også denne kjennelsen, valgte tingretten nok en gang å omgjøre sin egen beslutning og opphevet forbudet mot offentliggjøring av identifiserende opplysninger. Den tiltalte anket også denne avgjørelsen, men anken ble nok en gang forkastet av Agder lagmannsrett.

I den såkalte Giardia-saken i Bergen, som gjaldt et søksmål mot Bergen kommune fra en advokat, for påståtte helseplager som følge av en drikkevannsforgiftning i byen,  besluttet dommeren at dommen bare kunne gjengis offentlig i anonymisert form. Bergens Tidende anket denne avgjørelsen, men fikk ikke gjennomslag i Gulating lagmannsrett. Høyesteretts ankeutvalg opphevet imidlertid lagmannsrettens kjennelse, fordi lagmannsretten hadde gitt seg selv en uriktig kompetansebegrensning. Under den nye behandlingen avsa lagmannsretten – under dissens 2-1 – kjennelse om det ikke ilegges begrensninger på adgangen til offenlig gjengivelse av tingrettens dom.

 

Frifunnet for å ha identifisert overgrepsdømt

Til slutt blant de sakene som direkte angår mediene, tar vi med den eneste reelle krenkelsessaken som ble rettslig behandlet i 2016. Redaktøren for nettsiden Z.no, en nettside som fokuserer på kriminalitet, ikke minst kriminalitet begått av personer med innvandrerbakgrunn. I september 2015 publiserte Z.no en artikkel om at to navngitte menn på henholdsvis 21 og 18 år var dømt for seksuelle overgrep mot en 14-åring. Artikkelen bygget på en dom fra Oslo tingrett, samt enkelte opplysninger hentet fra VGs omtale av samme sak. Politiet valgte å tiltale redaktøren for overtredelse av (den tidligere) straffelovens § 390 om privatlivets fred.

Drammen tingrett kom imidlertid til at handlingen ikke «krenker privatlivets fred», jfr § 390. Retten viste blant annet til at det ikke forelå noen begrensninger i adgangen til offentlig gjengivelse av dommen, og at det på dommens forside var påført: «ingen begrensninger i adgangen til offentlig gjengivelse»

Retten konkluderer slik:

«Som det fremgår av det som er gjennomgått ovenfor, mener retten at straffeloven § 390 i sin alminnelighet ikke begrenser mediene eller andre fra å publisere opplysninger hentet fra rettsavgjørelsen, herunder navn på domfelte. Retten antar likevel at straff etter straffeloven § 390 ikke er utelukket selv om det er tale om denne type opplysninger, men at det som nevnt må bevises at det foreligger særlige omstendigheter som tilsier at publiseringen bør være straffbar.»

Er du interessert i medierettslige spørsmål?  På nored.no finner du omtale av flere medierettslige temaer. I tillegg publiserer vi en rekke dommer som gjelder medier og ytringsfrihet i vårt domsarkiv. Du finner også oppsummeringer og eksempler i tidligere årsrappporter.

 

 

 

Legg til i min rapport

Medieetisk årsrapport 2016

Etter et rekordhøyt antall klager i 2015 (500) var vi i 2016 tilbake på et mer «normalt» nivå med totalt 424 klager. Dette er riktignok det tredje høyeste klageantallet i PFUs historie, men like fullt et brudd med en trend med sterkt økende klagantall. Reduksjonen i antall klager totalt førte også til et betydelig lavere antall behandlede klager – og et klart lavere antall klager med uttalelse fra Pressens Faglige Utvalg (PFU).

 

Vi merker oss fra 2016-statistikken at rundt 30 prosent av de innkomne klagene resulterte i uttalelse fra PFU. Det er omtrent på linje med årene 2014 og 2015, men langt lavere enn i årene før. I 2004 endte nærmere 60 prosent av klagene med uttalelse fra PFU. I de påfølgende årene har andelen gått noe ned, men helt frem til og med 2012 har andelen klager som resulterte i uttalelse – altså full behandling i PFU – ligget på over 40 prosent. En stor del av økningen i antallet innkomne klager resulterer i «forenklet» behandling, hvor den innklagede går fri, eller at klagen blir avvist. I 2004 var andelen innkomne klager som ble gjenstand for forenklet behandling 15 prosent. I 2016 var andelen steget til 40 prosent. I 2004 var andelen avviste eller henlagte saker 11 prosent. I 2016 var den steget til 22.

«Forenklet» behandling innebærer at det ikke gjennomføres tilsvarsrunde, men at utvalget for seg forelagt et utkast til uttalelse med forslag om at den innklagede redaksjonen går «fri». Dersom utvalget ikke er enig i sekretariatets konklusjon går saken til vanlig behandling.

 

Tabell 1: Klager mottatt i PFU 2004-2016, behandlede og delt på resultat. Fullstendig statistikk med noter på www.presse.no

(Kilde: Norsk Presseforbund).

 

  • Klagetallet gikk noe ned fra rekordåret 2015. Fra 2004 til 2015 økte antallet innkomne klager fra 267 til 500, altså en økning på nesten 90 prosent. De største hoppene i antall klager kom fra 2010 til 2011 med 25 prosent, fra 2013 til 2014 med 13 prosent og fra 2014 til 2015 med 17 prosent. Fra 2015 til 2016 gikk antallet innkomne klager altså ned fra 500 til 424, tilsvarende en reduksjon på 15 prosent.
  • Vi gjør også i år oppmerksom på at den tilsynelatende markante nedgangen i andelen behandlede saker skyldes at fra og med 2015 inngår ikke klager uten samtykke eller som er foreldet (avvist og henlagt) i det som kalles behandlede saker. Betegnelsen har jo på sett og vis vært misvisende, ettersom antall avgitte uttalelser (som altså har vært gjenstand for full behandling i PFU og resultert i en uttalelse) har ligget på omtrent samme nivå de senere årene, samtidig som antall mottatte og såkalt «behandlede» klager har økt sterkt. Det meste av denne økningen har havnet i klassen «Forenklet ‘fri’».
  • Klagerne fikk medhold (brudd eller kritikk) i 52 prosent av sakene som kom til full behandling i fjor. Det er litt lavere enn i 2016, hvor det var en rekordhøy andel fellelser på 58 prosent. I årene 2004 til 20154 lå for øvrig andelen fellelser (brudd eller kritikk) stort sett mellom 40 og 50 prosent, med 2014 som bunnåret (40 prosent) og 2013 som toppåret (51 prosent).

Samtidig imøtegåelse (4.14) nå på delt «førsteplass»

Punktet om samtidig imøtegåelse har hatt topprangering på bruddstatistikken i de aller fleste år siden punktet fikk sin plass i Vær Varsom-plakaten fra 1995. I 2016 måtte 4.14 dele «topp-plassen» med punkt 3.2 om kildekritikk og opplysningskontroll. Det endte med 18 fellelser på begge punkter. Det gledelige er at antallet fellelser etter punkt 4.14 gikk noe ned; fra 22 i 2015. Det beklagelige er at antallet fellelser etter punkt 3.2 fikk et nytt toppår. I 2015 førte svikt i kildearbeidet (punkt 3.2) til 17 fellelser, mot seks fellelser i 2014. Året 2016 ga ingen «korrigering» av dette, tvert imot. En nærmere gjennomgang av sakene viser at fem av sakene resulterte i brudd på både 3.2 og 4.14. Det er en viss nedgang fra 2015, hvor hele åtte saker inneholdt brudd både på 3.2 og 4.14. Trolig skal man ikke legge for stor vekt på disse variasjonene, men det kan altså se ut som om det har skjedd en viss innskjerping i redaksjonene når det gjelder samtidig imøtegåelse, mens man ikke har klart det samme når det gjelder kildekritikk og opplysningskontroll generelt. Punkt 3.2 og punkt 4.14 blir gjerne kalt presseetikkens «halvsøsken», fordi de ofte henger sammen; brudd på det ene punktet fører gjerne til brudd på det andre. Og omvendt: dersom man oppfyller retten til samtidig imøtegåelse, så vil det ofte også bidra til man oppfyller kravet om kildekritikk og opplysningskontroll – kanskje særlig det siste.

For øvrig er det flere andre interessante trekk å merke seg ved statistikken for 2016:

  • Det var ingen fellende uttalelse på «privatlivspunktet» (VVP punkt 4.3) i 2016. Dette punktet omhandler respekt for personers privatliv, etnisitet, nasjonalitet og livssyn og advarer mot å fremheve slike forhold når det ikke er relevant for saken. I det mediepolitiske ordskiftet kan man i blant få inntrykk av at mediene stadig tråkker over grenser når det gjelder folks privatliv. PFU-statistikken tyder ikke på at så er tilfelle. Det er heller ingenting i statistikken som tyder på en utvikling i en slik retning. Punktet var omtalt i PFUs uttalelser i minst syv saker i fjor.
  • Det var kun én fellelse for manglende hensyn til ofre og pårørende i forbindelse med ulykker og kriminalsaker (VVP punkt 4.6). Sist det skjedde var i 2008, men tallene har vært lave også i årene i mellom.
  • Det var ingen fellelser for manglende moderering av nettdebatter (VVP 4.17). Dette var et punkt mange mente ville øke kraftig i tråd med utviklingen av kommentarfeltene og det brukergenererte innholdet. Så har ikke skjedd. Faktisk var det knapt klager på dette punktet i 2016.
  • Antallet fellelser for urettmessig identifisering i forbindelse med straffbare eller kritikkverdige forhold (VVP punkt 4.7) holder seg lavt. I fjor ble det tre fellende uttalelser, mot åtte i 2015. Antallet fellelser har ligget mellom tre og ni de siste ti årene. Samtidig opplever NR-sekretariatet at nettopp dette punktet er gjenstand for mange vanskelige vurderinger rundt om i redaksjonen, og at det hos mange er stor usikkerhet med hensyn til hvordan man skal håndtere spørsmål knyttet til identifisering. Dette gjelder kanskje særlig i mange lokale mediehus.
  • Antallet brudd på grunn av titler eller ingresser som går for langt (VVP punkt 4.4) holder seg høyt. Også i fjor ble de ti fellelser på dette punktet, det samme som i 2015.
  • Antallet fellelser for brudd på «tekstreklamereglene» gikk litt ned i fjor, sammenlignet med 2015. Det blir interessant å se om antallet stabiliserer seg på dette nivået. NRs veileder «Slik skiller du journalistikk og reklame» bør være et nyttig redskap for å unngå fellelser på dette området av presseetikken. Veilederen oppdateres fortløpende etter hvert som PFU avgir nye uttalelser.

 Tabell 2: Antall brudd for utvalgte punkter i Vær Varsom-plakaten, sortert etter antall fellelser siste år.  (Kilde: Norsk Presseforbund, www.presse.no)

1) Bruddstatistikken på Presseforbundets hjemmesider opererer med 23 fellelser i 2015, men det er bare 22 saker med brudd som er lagt inn i PFU-basen. En sak, som endte med brudd, er av en slik karakter at PFU valgte å ikke publisere den. Samtidig er antall innklagde saker etter 4.14 antakelig noe for lavt, trolig er det nærmere 50 klager med påstått brudd på 4.14.

 

Tabell 3: Antallet klager totalt, antall klager etter VVP 4.14, og antall fellelser.  (Kilde:www.presse.no)

1) Se note 1) til tabell 2 foran.

 

Tabell 4: Antallet PFU-behandlede klager etter 4.14, og antall fellelser, årene 2013-2016. 

(Kilde:NRs 4.14-skvadron).

 

Etter skremselsåret 2013 er det gledelig å registrere at antallet 4.14-fellelser synes å ha lagt seg på et betydelig lavere nivå, selv om også 18 fellelser (17 brudd og en kritikk) i 2016 er alt for høyt. I motsetning til 2015, hvor vi opplevde en økning i både antall klager og antall fellelser, gikk antallet klager opp i 2016, mens antallet fellelser gikk litt ned. Nå er statistikken over antallet klager på 4.14 noe usikker, blant annet fordi 4.14 er et punkt som i enkelte klager blir med som en rekke av svært mange punkter, uten at verken klager eller utvalget i enkelte saker adresseres dette punktet spesielt. Vi har forsøkt å ettergå klagene, med det målet å fange opp de tilfellene hvor 4.14 er påberopt, men det hefter altså en viss usikkerhet ved disse tallene. Med dette forbeholdet, så er andelen fellelser sammenlignet med klager prosentvis 62 prosent brudd i 2013, 45 prosent i 2014, 52 prosent i 2015 og 36 i 2016. Det kan altså synes som om klagerne er mer oppmerksomme på retten til samtidig imøtegåelse, men at de ikke alltid har en like god sak overfor PFU med hensyn til hvorvidt det foreligger et brudd eller ikke.

Svikter både i forståelsen og i gjennomføringen

Norsk Redaktørforenings 4.14-skvadron har tidligere påpekt at mens redaksjonen i den del saker i 2013 ikke syntes å ha tenkt på retten til samtidig imøtegåelse overhodet, har man senere sett at «redaksjonene i økende grad har vært oppmerksom på at beskyldningene de har publisert krevde samtidig imøtegåelse. Mens redaksjonene i 2013 syntes å ikke tenke på 4.14 i det hele, skyldes fellelsene både i 2014 og særlig grad i 2015 at man

  1. a) ikke har anstrengt seg nok for å innhente imøtegåelsen
  2. b) ikke klarer å dokumentere forsøkene som er gjort, eller
  3. c) fordi man har slurvet med å gjengi beskyldningene», het det i skvadronens årsrapport for 2015.

Vi kan nok se noe av det samme bildet for 2016. Det finnes imidlertid nok eksempler på at redaksjonen ikke har innhentet samtidig imøtegåelse og forsvarer det med at man ikke mener de fremsatte påstandene eller opplysningene utløste imøtegåelsesretten. Eksempler på dette er:

  • Sak 2016-211 – Bergensavisen (avisen mente det var subjektive meninger)
  • Sak 2015-361 – Bremanger Budstikke (avisen mente å «konstatert lovbrudd»)
  • Sak 2015-353 – Tønsbergs Blad (avisen hadde sitert fra klagers Facebook-profil)
  • Sak 2016-159 – Framtid i Nord (avisen hadde sitert fra offentlige dokumenter)
  • Sak 2016-188 – Byavisa Sarpsborg (imøtegåelsesretten ikke utløst, mente avisen)
  • Sak 2016-042 – Moss Avis (imøtegåelsesretten ikke utløst, mente avisen)

For øvrig er det – som påpekt i fjorårets rapport – oftere feil med selve innhentingen av den samtidige imøtegåelse som fører til fellelse. Det gjelder særlig:

  • Feil adressat – man lar en overordnet eller arbeidsgiver svare på vegne av en ansatt
  • Påstandene blir ikke presentert konkret og fullstendig nok
  • Det gis for lite tid og praktisk mulighet til å svare på beskyldningene

Som vi har understreket tidligere i 4.14-rapporter, er det ofte i saker som handler om en misfornøyd part, i nabokrangel, familiekrangel, politisk krangel eller klager fra misnøyde kunder at redaksjonene kommer skjevt ut i saker om samtidig imøtegåelse. I 2015 så vi dette særlig tydelig, med blant annet flere typer nabo- eller skolekrangler representert.

De næringsdrivende for oftest medhold

For fjoråret ser bildet litt annerledes ut. Det er de profesjonelle aktørene som dominerer. Offentlige myndigheter/offentlige ledere og bedrifter/næringsdrivende står for 14 av de 18 klagene hvor det er gitt medhold for påstander om manglende samtidig imøtegåelse. Hele 10 av klagerne er næringsdrivende eller bedrifter. Det er altså grunnlag for å konkludere med, som vi har gjort i enkelte tidligere rapporter at punkt 4.14 er «proffenes punkt». Kanskje har dette sammenheng med at redaksjonene har blitt mer oppmerksomme på retten til samtidig imøtegåelse når det gjelder privatpersoner og «vanlige folk», mens det er lettere å tenke at den retten ikke står like sterkt for de profesjonelle – særlig ikke når disse er eller representerer for eksemepel en sterk offentlig etat eller en ressurssterk bedrift eller næringslivsleder. Det gir igjen grunnlag for å minne om at også disse har rett til samtidig å imøtegå sterke beskyldninger av faktisk art.

For ordens skyld: Er man i tvil, vil det journalistiske arbeidet helt sikkert ikke bli dårligere, om man for sikkerhets skyld innhenter en imøtegåelse.

Følgende redaksjoner ble felt i 2015 for brudd på 4.14:

Helgelendingen, nyhet – sak 2016-238         

Bergensavisen, nyhet – sak 2016-211

Byavisa Sarpsborg, kommentar – sak 2016-188         

Framtid i Nord, nyhet – sak 2016-159

Finansavisen, nyhet – sak 2016-141

 Aftenposten, nyhet – sak 2016-114

Moss Avis, nyhet – sak 2016-042  

 Bladet Vesterålen, nyhet – sak 2016-070

TV 2, forbrukersak – sak 2015-358 

Bremanger Budstikke, nyhet – sak 2015-361

Tønsbergs Blad, nyhet – sak 2015-353       

Sogn Avis, nyhet – sak 2016-040

Sàgat, leserbrev – sak 2015-375      

Telemarksavisa, nyhet – sak 2015-340

Avisa Nordland, kronikk – sak 2015-282

Finansavisen, nyhet – sak 2015-341

NRK Vestfold, nyhet – sak 2015-279       

Byavisa Tønsberg, nyhet – sak 2015-283A

 

Ti prosent klager via advokat

I alt fikk PFU inn 16 såkalte advokatklager i 2016, det vil si at klagen er sendt inn av advokat på vegne av en klient. Det er langt færre enn i 2015 (28). Det kan selvsagt finnes mange flere klager som er skrevet helt eller delvis av advokater, men det fremgår altså ikke av klagen. Tre av de 16 advokatklagene kom ikke til full behandling, men ble gjort opp ved minnelig ordning eller trukket. De gjenstående 13 saker som ble behandlet av PFU, førte til brudd i åtte dem.

Utviklingen når det gjelder advokatklager ser slik ut:

2009: 37 advokatklager av i alt 292 innsendte klager  = 12,7 prosent

2010: 31 advokatklager av i alt 291 innsendte klager  = 10,7 prosent

2011: 36 advokatklager av i alt 339 innsendte klager  = 10,6 prosent

2012: 32 advokatklager av i alt 359 innsendte klager  =   8,9 prosent

2013: 18 advokatklager av i alt 377 innsendte klager  =   4,7 prosent

2014: 25 advokatklager av i alt 131 behandlede klager = 19,0 prosent

2015: 18 advokatklager av i alt 142 behandlede klager = 12,7 prosent

2016: 13 advokatklager av i alt 124 behandlede klager         = 10,5 prosent

 

Vi gjør oppmerksom på at prosentberegningen fra og med 2014 er gjort på grunnlag av antall saker som er kommet til full behandling i PFU, det vil si at de har resultert i en uttalelse og dermed normalt publisert i PFU-basen.

«Vanlige folk» klager mest – det offentlige for oftest medhold

Det er enkeltpersoner som står bak de fleste klagene til PFU. I fjor var hele 103 av de 124 klagene som ble fullt behandlet av utvalget sendt inn av enkeltpersoner, mot 104 av 142 året før. Andelen har altså økt fra 2015 til 2016. Bedrifter, organisasjoner og offentlige institusjoner eller organer sto bak kun 21 klager i 2016, mot 38 klager i 2015 og 40 klager i 2014.

Personklagene blir delt inn i to grupper, som vi kaller «aktører» og «vanlige folk». Som aktører regner vi alle personer som har en offentlig rolle, enten som ansatt i offentlig virksomhet, som politiker, som journalist eller redaktør, offentlig og privat ansatte som klager i tilknytning til sitt arbeid eller yrke, kriminelle og alle andre som opptrer generelt offentlig, eller i den konkrete sak selv har søkt det offentlige rom. «Vanlige folk» er de som normalt kalles «privatpersoner» i PFUs egen statistikk, med mindre de har en utpreget aktørrolle.

Tabell 5: Klagere fordelt på personer og institusjoner m.v., sortert etter resultater av PFU-behandlingen. (Kilde: www.presse.no)

 

Selv om tallene er lave, er det et påfallende trekk at mens neste ingen av klagene fra bedrifter og organisasjoner fikk medhold i PFU, så resulterte hele ni av ti klager fra offentlige etater i fellelse eller kritikk. Det er rekordhøyt, selv om altså de nominelle tallene er svært små.

Interessant å merke seg er at årsaken til fellelsene i klagesaker fra offentlige etater ikke skiller seg vesentlig fra PFUs bruddstatistikk generelt. De ni sakene hvor klager fikk medhold omfattet samlet 14 fellelser på ulike punkter i Vær Varsom-plakaten, og da fordelt slik:

  • Punkt 3.2 – fem fellelser
  • Punkt 4.14 – fire fellelser
  • Punkt 4.4 – to fellelser
  • Punkt 2.6 – én fellelse
  • Punkt 3.3 – én fellelse
  • Punkt 4.8 – én fellelse

Også her er det altså punktene om kildekritikk/opplysningskontroll og samtidig imøtegåelse som dominerer. Hvilket kanskje ikke er så uventet nettopp når det gjelder offentlige etater.

Journalistklage skapte mest oppmerksomhet

Mens «monsterklagen» fra Per Kristian Eide mot flere norske medier ble den store saken i 2015, var det en rekke klager fra en journalist i Dagens Næringsliv som skapte mest debatt og oppmerksomhet i 2016. Medier24 publiserte onsdag 22. juni 2016 nyheten om at en journalist i Dagens Næringsliv (DN) hadde ytret seg anonymt gjennom Twitter-kontoen @fruhjorth. Artikkelen hadde følgende tittel: «Bak en anonym Twitter-konto har DNs mediejournalist rakket ned på kilder, sjefer og kollegaer». I ingressen sto det:«Anonym profil med kritikk mot både DNs intervjuobjekter, konkurrenter og andre debattanter. Bak @fruhjorth står Etterbørs-journalist Mina Ghabel Lunde.»

Fem medier ble felt eller fikk kritikk av PFU for saken om Mina Ghabel Lunde og den anonyme twitter-kontoen @fruhjort. Her er Ghabel Lunde i studio hos Dagsnytt Atten. (Foto: NRK)

Saken ble dels sitert og dels omtalt ved bruk av egne ressurser i flere andre redaksjoner. Det resulterte i til sammen åtte klager mot ulike medier fra Mina Ghabel Lunde. Klagene omfattet til dels mange punkter i Vær Varsom-plakaten.

Klagene fra Mina Ghabel Lunde viser til fra fem til ti punkter i Vær Varsom-plakaten. Like fullt var det til slutt bare to punkter som ble sentrale i klagebehandlingene: spørsmålet om kildekritikk og opplysningskontroll og spørsmålet om titler og ingresser gikk for langt.

Det sentrale punktet i Lundes forsvar av seg selv i det offentlige rom, var at hun var en av til sammen seks personer som hadde tilgang til den omtalte twitter-kontoen, og at det ikke var hun personlig som hadde postet tweetene om DNs intervjuobjekter og hennes kolleger og overordnede der. Det er så langt ingen som har sett spor av de andre fem som i følge Lund skulle være med i «twitterkollektivet». Alle de fem sakene som endte med brudd eller kritikk bygger på den forutsetning at det var opptil de mediene som omtalte saken å dokumentere eller sannsynliggjøre at Lunde var alene om å administrere kontoen, og at når det ikke hadde skjedd, så kunne man ikke hevde – heller ikke i en spisset tittel – at det var hun som sto bak de mest omstridte meldingene.

Det finnes nok dem som mener at PFU her var meget strenge, og at det må være grunnlag for plassere ansvar for innholdet på en twitterkonto hos dem som administrerer den, selv om de til sammen er seks personer. PFU valgt likevel å felle, dels for manglende opplysningskontroll og dels for titler som gikk for langt i forhold til hva det var dekning for i stoffet.

Fra PFU-behandlingen i 2016 noterer vi ellers at:

  • utvalget i 2016 valgte konklusjonen «etter en samlet vurdering» i 14 av de 59 sakene som endte med at man konkluderte med at den innklagede gikk fri, noe som tilsvarer nesten en firedel av frifinnelsene. Det er økning fra åtte saker (med samme antall frifinnende uttalelser) fra 2015, og det blir interessant å se om dette varsler en trend.
  • det heller ikke i 2016 ble behandlet en eneste sak med utgangspunkt i NPs generalsekretærs initiativrett.
  • Nettavisen gikk fri i en sak hvor redaktøren måtte svare for innhold på en blogg som det var åpenbart at Nettavisen ikke hadde ment å ta ansvar for. PFU fant like fullt ut «at det var nærliggende for klager, blant annet ut fra opplysningene som da fremkom nederst i blogginnleggene, å få den oppfatning at blogg.no var en integrert del av Nettavisens publiseringer, underlagt Nettavisens ansvarlige redaktør.» Nå gikk altså Nettavisen fri etter en samlet vurdering, men det er grunn til å spørre om den saken overhodet skulle vært klagebehandlet og hvilken verdi en eventuell fellelse uansett ville hatt.
  • andelen innkomne klager som ble løst ved minnelig ordning var omtrent den samme som året før:

  • Det er imidlertid et uttrykt ønske om å øke andelen saker som løses gjennom minnelige ordninger. Som et bidrag til dette har NR nå tatt inn dette som eget tema i NR Kompetanse. Det vil også bli gjenstand for en egen faglig sesjon under vårmøtet i Trondheim i juni (Medieleder 2017).

 

  • NR-sekretariatet mottok rundt 200 henvendelser fra egne medlemmer med spørsmål om konkrete etiske problemstillinger i løpet av 2016. Etiske dilemmaer og avveininger er et av de hyppigste temaene på NRs «hotline», vår døgnåpne 24/365 medlemsservice.                 

   

Legg til i min rapport

Innsynsrapport for 2016

Året 2016 ble på offentlighetsområdet først og fremst preget av usedvanlig mange forslag om lovendringer som på en eller annen måte påvirker vilkårene for innsyn og tilgang til informasjon. Norsk Redaktørforening avga, i stor grad i samarbeid med andre organisasjoner, i løpet av 2016 til sammen 23 høringsuttalelser hvor åpenhet og innsyn var et tema. Det er utvilsomt ny rekord.

Når det gjelder konkrete innsynssaker knyttet til rettspleien og domstolenes virksomhet er disse omtalt i Mediejuridisk årsrapport og vi henviser til denne for disse sakene.

Rekordmange høringsuttalelser

NRs høringsuttalelser publiseres fortløpende på www.nored.no under «NR-dokumentasjon».

Den komplette listen over høringsuttalelser fra NR i åpenhetsspørsmål 2016 ser slik ut:

Flere av høringsuttalelsene er omtalt i de følgende underkapitlene.

Evaluering av offentleglova

Da den nye offentleglova ble vedtatt i 2006 (den trådt i kraft 1. januar 2009), fikk regjeringen (den gang regjeringen Stoltenberg) følgende oppdrag fra Stortinget ( Innst. O. nr 41 – 2005-2006):

«Stortinget ber Regjeringen om å foreta en evaluering av offentleglova i løpet av neste stortingsperiode med hovedfokus på om intensjonene om mer innsyn har blitt oppfylt».

Ønsket om evaluering i løpet av «neste stortingsperiode» klarte ikke regjeringen å oppfylle. Men etter mye om og men knyttet til selve anbudet på evalueringen, og etter at Solberg-regjeringen hadde overtatt regjeringskontorene, ble til slutt Oxford Research tildelt oppdraget høsten 2014.

Rapporten ble avlevert 8. januar 2016, og alle interesserte ble bedt om å avgi høringsuttalelser innen 25. juni samme år. Medieorganisasjonene delte arbeidet med høringsinnspill mellom seg.

NR konsentrerte sin høringsuttalelse om fem punkter:

  • Lovens virkeområde – selvstendige rettssubjekter
  • Merinnsyn
  • Taushetsplikt
  • Interne dokumenter
  • Klageordningen

Her kan du lese mer om høringsrunden og om NRs innspill.  Saken er fortsatt til behandling i Justisdepartementet.

Ny kommunelov – med forslag om munnkurv på politikere

I april sendte Kommual- og moderniseringsdepartementet ut forslag til ny kommunelov på høring. I NOU 2016:4 var det dessverre lite godt nytt å hente for dem som ventet på bedre muligheter for å drive kritisk journalistikk på lokal forvaltning og politikk. Til tross for at NR i sin høringsuttalelse påpeker det positive i at det foretas en viss opprydding i reglene om avvikling og lukking av møter, så er det flere forslag som dramatisk trekker i retning av større hemmelighold:

  • Saker som gjelder «tjenstlige forhold» skal kunne lukkes uten ytterligere begrunnelse og saken skal også kunne unntas fra den offentlige sakslisten
  • Det samme gjelder alle møter hvor folkevalgte organer skal møte med kommunens advokat.
  • Medlemmer i et folkevalgt organ får taushetsplikt for opplysninger de har mottatt som folkevalgte og som kommunen har unntatt fra offentlighet.

Forslaget om å lukke dørene ved møter med kommunens advokat må sees i sammenheng med forslaget om endringer i offentleglova i forbindelse med den nye advokatloven. Der åpnes det for at alle dokumenter utarbeidet av kommunens advokat kan unntas offentlighet. Det er et forslag blant andre NR har protestert mot. Les mer om dette forslaget her.

Det siste forslaget, om folkevalgtes taushetsplikt, vil innebære at de folkevalgte får en mer omfattende taushetsplikt enn de som er ansatt i kommunen. NR, og flere andre instanser, har stilt spørsmål ved om dette er forenelig med Grunnlovens § 100 og mer generelt de folkevalgtes rettigheter og posisjon. 

Forslaget til ny kommunelov er fortsatt til behandling i Kommunal- og moderniseringsdepartementet.

Forslag til ny domstollov

En annen av de virkelig «tunge» høringssakene i 2016 var forslaget til ny domstollov, hvor det også er en rekke regler som berører spørsmål om innsyn og medienes arbeidsvilkår under dekning av saker for domstolene. Medieorganisasjonene protesterte i høringsrunden særlig mot forslaget om å utvide dagens fotoforbud i straffesaker til også å gjelde sivile saker.

Eirik Jensen var positiv til opptak og fotografering under sin egen rettssak. I utkastet til ny domstollov foreslås det at opptaksforbudet i straffesaker utvides til også å gjelde sivilsaker. (Foto: NTB Scanpix)

"I en tid hvor det på nær sagt alle samfunnsområder jobbes aktivt for større åpenhet og fri formidling av informasjon, er det for oss et paradoks at det i utkastet til ny domstollov foreslås en omfattende utvidelse av forbudet mot fotografering, filming og lydopptak fra norske rettssaler", het det blant annet i fellesuttalelsen fra Norsk Redaktørforening, Norsk Journalistlag og Norsk Presseforbund. De samme organisasjonene tok dessuten til orde for å snu dagens hovedregel om referatforbud for fengslingsmøter, innføre bedre muligheter for mediene til å påklage beslutninger om lukkede dører og klargjøre reglene for innsyn i foliksrådene. Her kan du lese hele høringsuttalelsen. Her kan du lese departementets høringsnotat.

Innsyn i kongehuset

Kongehusets forhold til offentleglova ble et gjennomgangstema i 2016. Flere medier, men primært Dagbladet, hadde flere omfattende og kritiske artikler knyttet til pengebruken ved Slottet og kongehuset. Venstre fremmet på denne bakgrunn et forslag om at

«Stortinget ber regjeringa leggje fram forslag om at dokument knytt til utøving av kongehuset sine offisielle oppgåver vert underlagt reglane i offentleglova.»

Dette fikk imidlertid ikke flertall.

Det er ikke første gang det er tatt til orde for at Kongehuset må omfattes av offentleglova. Pressens Offentlighetsutvalg (POU) fremmet forslag om det sammen høsten 2015. Les mer om det her.

Gjennomgang av reglene for vern av varslere

Også i 2016 var det tidvis stor oppmerksomhet knyttet til ansattes ytringsfrihet om egen arbeidsplass, og ikke minst vernet av varslere. Et representantforslag fremmet av Arbeiderpartiet (Dokument 8:30 S – 2015-2016)  førte til en ganske kort, men interessant høringsrunde i arbeids- og sosialkomiteen (se opptak fra høringen her). Resultatet ble at Stortinget (Innst 205 S – 2015-2016) ba regjeringen «sette ned en bredt sammensatt ekspertgruppe som skal gå igjennom dagens varslingsregler og komme med forslag til hvordan varslervernet kan styrkes.»

Ekspertgruppen ble oppnevnt høsten 2016, og NRs generalsekretær ble foreslått som medlem, av medieorganisasjonene (NP, NJ og NR) og også da senere utnevnt som medlem. Les mer om ekspertgruppen og mandatet.

Åpnet opp Oslo kommune

I samarbeid med Fædrelandsvennen og innsyn.no lanserte Oslo Redaktørforening et nytt verktøy for bedre innsyn og søkemuligheter i Oslo kommune postjournaler.  Lanseringen skjedde på et åpent frokostmøte fredag 7. oktober. 

Oslo kommune har manglet en felles arkivplan for sine femtitalls bydeler og fagetater. Frem til nå har det ikke eksistert en søkbar offentlig journal for kommunen, noe som har vært en mangel for innbyggere som ønsker innsyn og for journalister som ønsker å følge med på beslutningsprosessene og pengebruken i kommunen. Oslo kommune har latt alle virksomhetene ha sine egne arkiver og selv velge sin programvare uten en felles arkivplan. Systemene snakker ikke sammen. Pressen har blitt tilbudt en samleside med løsrevne PDF-er fra hver etat, som mangler søke- og bestillingsfunksjonalitet, og som kun har tre måneders historikk.

På oppdrag fra Oslo Redaktørforening samlet innsyn.no offentlig journal seks årganger bakover i tid fra alle virksomhetene i Oslo kommune, og laget dataprogrammer som gjenkjenner den enkelte etat og bydels måte å føre offentlig journal på. Datagrunnlaget er kun kommunens egne offentlige journaler, altså informasjon som skal være offentlig tilgjengelig. Det ligger ikke andre saksdokumenter søkbare i løsningen. Disse journalene er samlet i en database som stadig oppdateres, og hvor brukeren kan velge å søke i enkelte etater eller på tvers av alle enhetene. Se mer på innsyn.no.

Nye taushetspliktbestemmelser

Også i 2016 ble det fremmet flere forslag om innføring av nye taushetspliktbestemmelser i det norske lovverket, bestemmelser som også påvirker medienes muligheter til å hente informasjon på vesentlige samfunnsområder. Parallelt med at det såkalte Forvaltningslovutvalget har som en del av sitt mandat å «vurdere behovet for samordning av reglene i forvaltningsloven med regler om forvaltningsmessig og profesjonsbestemt taushetsplikt i særlovgivningen», fortsetter altså forvaltningen trenden med å foreslå nye og til dels svært omfattende taushetsbestemmelser på stadig nye forvaltningsområder.

I 2016 kom det forslag om nye taushetspliktbestemmelser i tre nye lover:

I jernbaneloven er det foreslått regler som innfører en altomfattende taushetsplikt for alle tips, varsler og lignende som kan tenkes å omfatte lovbrudd. I taubaneloven og tivoliloven er det lagt opp til taushetsplikt ved varsel eller rapportering om ulykker og uhell som vil omfatte «alle opplysninger» knyttet til det som det rapporteres om. Medieorganisasjonene har protestert mot alle disse tre forslagene.

Noen interessante saker fra Sivilombudsmannen

Vi nevner til slutt et lite utvalg interessante innsynssaker som har vært behandlet av Sivilombudsmannen i løpet av 2016.

I en sak om innsyn i søkerlisten til stillingen som 2. visesentralsjef i Norges Bank var spørsmålet om det var adgang for to av søkerne til å trekke søknadene sine med virkning for søkerlisten. Finansdepartementet offentliggjorde først en søkerliste hvor det fremgikk at det var fire søkere til stillingen. Tre av navnene var unntatt offentlighet. Etter at Dagens Næringsliv ba om fullt innsyn i søkerlisten, trakk to av søkerne seg. Navnene deres ble da fjernet fra listen. Deretter ble en ny søkerliste som besto av to navn, offentliggjort. Sivilombudsmannen uttalte at søkere som hovedregel ikke kan trekke søknaden sin med virkning for søkerlisten etter at denne er gjort offentlig første gang. For at hensynene bak reglene om offentlige søkerlister skal kunne ivaretas, må det kun være i særlige tilfeller at dette kan skje. Ombudsmannen fant ikke grunn til å kritisere departementet for å ha latt den ene søkeren trekke søknaden, men det var vanskelig å se at det forelå omstendigheter som kunne gi grunnlag for å trekke den andre søknaden fra listen. Du kan lese hele Sivilombudsmannens uttalelse her.

I februar 2016 ble Toril Marie Øie utnevnt til ny Høyesterettsjustitiarius etter Tore Schei. Det ble ikke gitt innsyn i en rapport fra tre rådgivere som bisto regjeringen i arbeidet med utnevnelsen. (Foto: NTB scanpix)

 

I forbindelse med utnevnelse av ny Høyesterettsjustitiarius ble det gitt avslag på en begjæring om innsyn i en rapport fra tre rådgivere som bistod regjeringen. Rapporten var unntatt offentlighet fordi det var et dokument i sak om tilsetting, jf. offentleglova § 25. Setteombudsmannen kom til at det ikke var grunnlag for å kritisere Justis- og beredskapsdepartementets avgjørelse om å ikke offentliggjøre hele eller deler av rapporten etter reglene om meroffentlighet i offentleglova § 11. Det ble særlig vist til at rapporten inneholdt opplysninger som var svært fortrolige, og at referanser og overordnede hadde gitt opplysningene under forutsetning av at de ikke ville bli offentliggjort. Etter en interesseavveining kom setteombudsmannen til at innsyn heller ikke kunne kreves i medhold av EMK artikkel 10 eller andre internasjonale menneskerettighetbestemmelser. Grunnloven § 100 femte ledd gir her ikke videre innsynsrett enn det som følger av EMK artikkel 10. Setteombudsmannen mente det er behov for å sikre allmennheten en videre rett til innsyn enn det som følger av gjeldende regelverk, og anbefalte at departementet gjennomgår rutinene for utnevningsprosessen. Les hele Sivilombudsmannens uttalelse her.

Sivilombudsmannen gjennomførte – på eget initiativ – en undersøkelse av Justis- og beredskapsdepartementets behandling av innsynssaker. Ombudsmannen konkluderer med at departementets behandling av innsynssaker «i mange tilfeller er tilfredsstillende», men at det likevel er «noen mangler ved departementets behandling av slike saker.»

Ombudsmannens sammenfatning av dette lyder slik: «De interne rutinene og skriftlige retningslinjene er på noen områder mangelfulle, og til dels misvisende. Saksbehandlingstiden for innsynsbegjæringer og innsynsklager er dessuten noen ganger for lang. I to saker har departementet gitt mangelfulle opplysninger om hjemmelshenvisning og det er noe uklart om departementet alltid har foretatt reelle meroffentlighetsvurderinger. Departementets behandling av klagesaker har også et forbedringspotensial, både gjennom mer aktiv oppfølging av underinstansen og ved at departementet gir bedre begrunnelser til de som klager over departementets egne avslag på innsyn. 

Departementet har opplyst at det på bakgrunn av ombudsmannens undersøkelser vil prioritere å foreta en gjennomgang av de interne rutinene og skriftlige retningslinjene for behandling av innsynsbegjæringer, klager over avslag på begjæring om innsyn og tilsvarende interne rutiner i de enkelte avdelingene. Videre er det opplyst at departementets interne kurs reflekterer ombudsmannens funn og anbefalinger.  Ombudsmannen anser de foreslåtte tiltakene som fornuftige.»

Hele rapporten finnes her.

 

Sivilombudsmannen konkluderer i hovedsak på samme måte i en rapport om Forsvarsdepartementets behandling av innsynssaker. Her heter det i merknadene:

«Departementet har ikke hatt tilstrekkelig oversikt over innsynskravene, og dette har medført at departementet i flere tilfeller ikke har gitt svar til den som har bedt om innsyn. Videre er saksbehandlingstiden for innsynsbegjæringer og innsynsklager noen ganger for lang. I flere tilfeller gir departementet mangelfulle opplysninger om klageadgang, frist for klage, hjemmelshenvisning mv. Det er noe uklart om departementet alltid har foretatt reelle meroffentlighetsvurderinger. Departementets behandling av klagesaker har også et forbedringspotensial, både gjennom mer aktiv oppfølging av underinstansen og ved at departementet gir bedre begrunnelser til de som klager over departementets egne avslag på innsyn.

Departementet har angitt en rekke forslag til konkrete tiltak for å forbedre arbeidet med innsynssaker. Ombudsmannens undersøkelse vil etter det opplyste også være et viktig innspill i det videre arbeidet. Etter ombudsmannens syn er tiltakene som er foreslått fornuftige. De vil medføre en klar forbedring av departementets behandling av disse sakene. Ombudsmannen forutsetter at departementet snarlig følger opp forslagene med konkrete tiltak.»

Les hele rapporten her.

 

 

Legg til i min rapport