Heller ikke 2016 ble preget av de tradisjonelle medierettslige sakene, det vil si anklager om rettsstridige krenkelser av ære eller privatliv. Derimot fikk vi også dette året en rekke saker som berører medienes arbeidsvilkår, særlig om åpenhet i rettspleien.
Medierettsarkivet som driftes og vedlikeholdes av Norsk Redaktørforening, har registrert i alt 16 saker av interesse for medier og mediefolk i 2016. Et par av dem dreier seg riktignok ikke om søksmål mot mediene, og i en sak var det sågar en redaktør som gikk til søksmål for å få en midlertidig forføyning (og erstatning) rettet mot en blogger som drev omfattende sjikane på nettet.
Dersom vi holder oss til de sakene hvor medier eller redaktører/journalister var direkte involvert som parter, så ser oversikten slik ut:
- Injurier – 3 nye saker – ingen av dem er ført for retten
- Privatliv – 1 sak – nettstedet Zs redaktør ble frifunnet for privatlivskrenkelser
- Offentlighet og innsyn – 7 saker – alle knyttet til rettspleien
- Midlertidig forføyning – 1 sak – redaktør fikk medhold i krav mot blogger
En av de tre injuriesakene gjelder hjernekirurg Per Kristian Eides forliksklage mot SKUP, for publisering av en metoderapport fra TV2 («Bak hjerneteppet») som Eide mener inneholder en rekke ærekrenkende beskyldninger. Forliksklagen mot SKUP kom på toppen av seks forliksklager som ble fremmet høsten 2015, mot TV2, NTB, ANB/Amedia, Aftenposten, VG og Bergens Tidende. Samtlige har vært gjennom forliksrådet, men det er kun mot TV2 det er tatt ut stevning. Saken er berammet til april. For de øvrige er situasjonen høyst uklar.
Vi omtaler for øvrig de ulike mediesakene kort nedenfor.
Lukkede dører og opptak i Eirik Jensen-saken
Mandag 9. januar 2017 startet en av de mest omtalte straffesakene i Norge i nyere tid, hvor den anerkjente og rutinerte politietterforskeren Eirik Jensen sto tiltalt for korrupsjon. I forkant av hovedforhandlingen pågikk det før jul 2016 to prosesser knyttet til graden av åpenhet og innsyn i rettsmøtene. Med henvisning til sakens store offentlige interesse søkte Norsk Presseforbund (NP) og Norsk Redaktørforening (NR), på vegne av mediene, om unntak fra opptaksforbudet under hovedforhandlinger i straffesaker, slik dette er formulert i domstollovens § 131a. Samtidig fremmet påtalemyndigheten en begjæring om at dørene måtte lukkes under forklaringene til de to tiltalte i saken, Eirik Jensen og Gjermund Cappelen.
NP og NR protesterte på sistnevnte begjæring i et lengre prosesskriv, og fikk gehør hos Oslo tingrett, som oppsummerte slik i sin kjennelse av 13. desember:
«Det avgjørende for retten er sakens art og dens samfunnsinteresse. Jensen var en betrodd og kjent polititjenestemann med ledelsesansvar. I en usedvanlig mye omtalt etterforskning og tiltalebeslutning, der en betrodd polititjenestemann med ledelsesansvar er tiltalt for grov korrupsjon og ulovlig befatning med flere tonn hasj og hvor han mener å være uskyldig og utsatt for feilaktige anklager fra bl.a. medtiltalte, er man etter rettens oppfatning i kjernen av offentlighetsprinsippet, jfr. også uttalelse i Rt-2013-374 om at "Jo større samfunnsinteresse det er knyttet til en sak, jo større behov er det for at forholdene legges til rette for at pressen gis mulighet til å fylle sin funksjon på tilfredsstillende måte".
Videre vises til at de tiltaltes forklaring og eksaminasjonen av dem antas å være en viktig – kanskje den viktigste – del av bevisførselen. Å utelukke pressen og allmennheten i en hovedforhandling av stor samfunnsinteresse fra en viktig del av bevisførselen, hvor tiltalte ønsker å forklare seg ved åpne dører, kan etter rettens oppfatning bare skje helt "helt unntaksvis", jfr. Bøhn, Domstolloven (2013) side 548. Slike ekstraordinære omstendigheter kan ikke ses å foreligge i herværende sak.
Etter dette kan retten ikke se at vilkårene for å lukke dørene etter domstolloven § 125 første ledd bokstav b er til stede.»
Samtidig presiserte tingretten at det kunne blir aktuelt å lukke dørene under deler av de tiltaltes forklaringer, men da etter en konkret og nærmere vurdering.
Påtalemyndigheten anket kjennelsen til Borgarting lagmannsrett som imidlertid kom til samme resultat som tingretten, og med i hovedsak samme begrunnelse og argumentasjon.
Like bra gikk det ikke med medienes ønske om opptak fra hovedforhandlingene. Tingretten konkluderte med at det ville bli gitt anledning til opptak av opplesning av tiltalebeslutningene, aktors innledningsforedrag, forsvarernes merknader til denne og aktor og forsvarers prosedyrer. Det ble derimot ikke gitt tillatelse til opptak av de tiltaltes forklaringer (Eirik Jensen hadde eksplisitt samtykket til slikt opptak). Det ble heller ikke gitt noen generell tillatelse til opptak av vitner, men retten åpnet for at det kunne gis slik tillatelse i konkrete tilfeller. NP og NR valgte ikke å anke beslutningen.
Lukkede dører og opptak i Breivik-saken
Mange av de samme hensynene som ble vektlagt i Jensen-saken gjorde seg også gjeldende i saken vedrørende Anders Behring Breviks soningsforhold. Breiviks søksmål ble behandlet i Oslo tingrett i mars og ankesaken i Borgarting lagmannsrett i januar (i begge tilfeller var de fysiske lokalitetene Skien fengsel). Også i disse sakene forelå det to parallelle begjæringer: En fra staten om delvis lukkede dører og en fra mediene om adgang til opptak under hovedforhandlingene.
Anders Behring Breivik ville forklare seg for åpent kamera. Domstolene sa nei. (Foto: NTB Scanpix)
Resultatet ble for alle praktiske formål det samme i tingrett og lagmannsrett:
- Befaringen i Skien fengsel og Ila sikringsanstalt ble gjennomført for lukkede dører
- Deler av forklaringene til tre fengselsledere ble holdt for lukke dører
- Det ble gitt tillatelse til opptak/kringkasting av prosessfullmektigenes innledningsforedrag og avsluttende prosedyrer med tilhørende replikk/duplikk
- Det ble ikke gitt tillatelse til opptak av noen av vitneforklaringene, og retten skilte ikke mellom «profesjonelle» vitner og andre
- Det ble ikke gitt tillatelse til opptak av Breiviks forklaring, selv om han uttrykkelig hadde gitt sitt samtykke til dette
Det er en vesentlig forskjell på Jensen-saken og Breivik-saken når det gjelder det rettslige utgangspunktet for eventuelle opptak av hovedforhandlingene. Jensen-saken er en straffesak og dermed slår hovedregelen om forbud mot opptak i domstollovens § 131a inn for fullt. Retten må altså fatte beslutning om å gi tillatelse dersom opptak skal finne sted. Breivik-saken er en sivilsak, og for sivile saker eksisterer det i utgangspunktet ikke noe forbud. Her må altså retten avsi en kjennelse/beslutning om å legge ned forbud. Både tingretten og lagmannsretten har i så måte lagt til grunn en tolkning av domstollovens § 133 (om rettens ro og verdighet) som i realiteten innebærer at spørsmål om fotografering i sivile saker nå langt på vei synes å ha fått en innskrenkning som ligner svært mye på den vi har i straffesaker.
Det er beklagelig, men det peker – dessverre – kanskje frem mot det som kan bli resultatet av den gjennomgangen av domstolloven som er i gang og hvor høringsnotatet foreslår å gjøre regelen for straffesaker gjeldende også for sivile saker.
Fotoforbud i Hedrum-drapsaken
Den tredje saken fra 2016 som berørte spørsmålet om opptak eller fotografering i retten var den såkalte Hedrum-drapsaken. Selve saken handlet om drapet på en 12 år gammel jente i Hedrum i Vestfold høsten 1999. En tidligere siktet sto nå tiltalt, 17 år senere (og ble funnet skyldig). Her nedla retten – på eget initiativ – forbud mot fotografering av lagrettens medlemmer:
«Lagmannsretten nedlegger i denne saken et uttrykkelig forbud mot filming og fotografering av lagrettemedlemmene utenfor ankeforhandlingen. De kan altså ikke filmes eller fotograferes på vei til eller fra rettsmøtet, i pausene eller i forbindelse med at ankeforhandlingen avsluttes for dagen.»
Pressens Offentlighetsutvalg (POU) protesterte mot denne beslutningen, men fikk ikke gehør verken i lagmannsretten eller i Høyesterett. POU mente det ikke var hjemmel i domstollovens § 131a for nedlegge et slikt forbud. Høyesteretts ankeutvalg konkluderte imidlertid slik:
«Utvalget konkluderer etter dette med at domstolloven § 133 første ledd gir hjemmel til å forby filming og fotografering av lagrettemedlemmer også utenfor rettssalen når de er på vei til og fra forhandlingene – for å sikre at forhandlingene blir gjennomført på en forsvarlig og verdig måte. Lagmannsrettens lovtolkning er korrekt, og anken forkastes.»
Dermed har vi i løpet av 2016 fått rettskraftige kjennelser som gir en ganske sterkt utvidet tolkning av fotoforbudet i § 131a og av adgangen til å nedlegge forbud mot opptak og fotografering etter domstollovens § 133.
To andre saker om innsyn i rettspleien
Også i to andre saker ble spørsmålet om innsyn i og rapportering fra rettssaker satt på spissen.
I den såkalte Ukraina-saken i Kristiansand, en sak om grovt bedrageri, avsa tingretten først kjennelse om at saken skulle gå for lukkede dører. Noen dager senere omgjorde tingretten sin egen beslutning, blant annet etter at Fædrelandsvennen hadde anket beslutningen. Dermed var det klart for anke fra den tiltaltes side, som begrunnet ønsket om lukkede dører med hensynet til egen sikkerhet. Agder lagmannsrett avviste imidlertid anken.
Det samme gjentok seg i forbindelse med spørsmålet om offentlig gjengivelse av dommen i saken. Her avsa tingretten først kjennelse om at dommen bare kunne gjengis i anonymisert form. Etter at Fædrelandsvennen anket også denne kjennelsen, valgte tingretten nok en gang å omgjøre sin egen beslutning og opphevet forbudet mot offentliggjøring av identifiserende opplysninger. Den tiltalte anket også denne avgjørelsen, men anken ble nok en gang forkastet av Agder lagmannsrett.
I den såkalte Giardia-saken i Bergen, som gjaldt et søksmål mot Bergen kommune fra en advokat, for påståtte helseplager som følge av en drikkevannsforgiftning i byen, besluttet dommeren at dommen bare kunne gjengis offentlig i anonymisert form. Bergens Tidende anket denne avgjørelsen, men fikk ikke gjennomslag i Gulating lagmannsrett. Høyesteretts ankeutvalg opphevet imidlertid lagmannsrettens kjennelse, fordi lagmannsretten hadde gitt seg selv en uriktig kompetansebegrensning. Under den nye behandlingen avsa lagmannsretten – under dissens 2-1 – kjennelse om det ikke ilegges begrensninger på adgangen til offenlig gjengivelse av tingrettens dom.
Frifunnet for å ha identifisert overgrepsdømt
Til slutt blant de sakene som direkte angår mediene, tar vi med den eneste reelle krenkelsessaken som ble rettslig behandlet i 2016. Redaktøren for nettsiden Z.no, en nettside som fokuserer på kriminalitet, ikke minst kriminalitet begått av personer med innvandrerbakgrunn. I september 2015 publiserte Z.no en artikkel om at to navngitte menn på henholdsvis 21 og 18 år var dømt for seksuelle overgrep mot en 14-åring. Artikkelen bygget på en dom fra Oslo tingrett, samt enkelte opplysninger hentet fra VGs omtale av samme sak. Politiet valgte å tiltale redaktøren for overtredelse av (den tidligere) straffelovens § 390 om privatlivets fred.
Drammen tingrett kom imidlertid til at handlingen ikke «krenker privatlivets fred», jfr § 390. Retten viste blant annet til at det ikke forelå noen begrensninger i adgangen til offentlig gjengivelse av dommen, og at det på dommens forside var påført: «ingen begrensninger i adgangen til offentlig gjengivelse»
Retten konkluderer slik:
«Som det fremgår av det som er gjennomgått ovenfor, mener retten at straffeloven § 390 i sin alminnelighet ikke begrenser mediene eller andre fra å publisere opplysninger hentet fra rettsavgjørelsen, herunder navn på domfelte. Retten antar likevel at straff etter straffeloven § 390 ikke er utelukket selv om det er tale om denne type opplysninger, men at det som nevnt må bevises at det foreligger særlige omstendigheter som tilsier at publiseringen bør være straffbar.»
Er du interessert i medierettslige spørsmål? På nored.no finner du omtale av flere medierettslige temaer. I tillegg publiserer vi en rekke dommer som gjelder medier og ytringsfrihet i vårt domsarkiv. Du finner også oppsummeringer og eksempler i tidligere årsrappporter.